Sitter du på de oppvarmede benkene ved Brosundet, selve hjertet i byen, og skuer ut over havna føles Ålesund som en liten kystlandsby. Her nikker innbyggerne gjenkjennende til hverandre, før de haster videre. Noen tar seg tid til en prat på eller ved broa som binder sentrum sammen, men Ålesund er en travel by.
Det har den vært i flere hundre år.
Ut i verden
Lenge lå den i skyggen av de betydelig større byene på kysten. Riktignok begynte eksporten av klippfisk på 1600-tallet, men det var ikke før rundt 1825 at byen for alvor ble et eksportsenter av det nordmørske «gullet».
På den tiden bodde det knapt 290 mennesker her.
– Nærmest en liten parentes, som guiden på skipsmuseet forklarte da vi gikk historien nærmere etter i sømmene.
Historien om klippfisken er viktig for å forstå byen, fordi den har vært så sentral i å definere den og området rundt.
Metoden for prekeveringen av den var det imidlertid en driftig nederlender som sto bak. Der tradisjonell tørrfisk enkelt henges på hjell uten salt utviklet Jappe Ippes mot slutten av 1600-tallet metoden for å la solen og vinden tørke saltet torskefisk på de mange, glattskurte svabergene mellom Ålesund og Fosna – nå Kristiansund.
Går du litt opp i høyden kan man ane mulighetene Ippes så i det karrige landskapet, som vær og vind bearbeidet nærmest konstant.
I tørketiden, som den vi opplever på vår vandring gjennom byen, er det mye sol og vind. Den gang var det i tillegg mye fisk i havet, og omtrent ingen konkurranse.
Klippfisken var sterkt etterspurt i det katolske Europa, der fisk – som kunne fortæres i fasten – var et viktig kosttilskudd. Fra Ålesund til Kristiansund ble det etter hvert skipet klippfisk ut til store deler av Europa – Frankrike, Nederland, Frankrike, Spania og ikke minst Portugal.
Derfra gikk ferden videre til det etter hvert største markedet av dem alle – Brasil.
Slik vokste Ålesund fra en ubetydelig liten havn til den viktigste mellom Trondheim og Bergen.
Tran hele livet
Omgang med omverdenen via handelen med fisk gjorde Ålesund internasjonal og spennende. Utadvendt og fargerik, og definerende for byens økonomiske liv og levned.
– Folk her er hjemmekjære og patriotiske, men er samtidig bevisste på hva som gjorde byen så viktig, forklarer Sidsel Waage Aurdal, som vi ble tipset om for å bli enda bedre kjent med Ålesund,
Sidsel er som et levende leksikon. Alderen på 84 år hemmer henne slett ikke. Den gir henne tvert imot et ekstra gir i frasparket.
– Det er fortsatt så mye som skal oppleves, så mange nye mennesker å treffe. Da kan jeg ikke sitte hjemme med henda i fanget, sier hun med en sprudlende, smittsom latter som gir omgivelsene ekstra farge, og historiene som triller ut av henne nytt liv.
Idag forbindes kanskje Ålesund mest med den helt spesielle arkitekturen, men det er tross alt menneskene som holder den igang, slik de har gjort i flere hundre år.
– Vi har alltid hatt blikket vendt utover, mot verden. Det gjør oss vitale, uredde, og relevante, mener Sidsel bestemt.
| 
| 
| 
