Vingården Oxney i grevskapet Øst-Sussex ligger noen kilometer nord for byen Rye. Den er ikke annerledes enn mange av de andre gårdsanleggene vi har snirklet oss forbi på de smale veiene, langs gamle steingjerder som ved et par anledninger sneier bilen.
Men den skjuler en historie med sterke forbindelser til Norge.
– Så dere fant frem? spør Kristin Syltevik litt ertende på avslepen møredialekt.
Som om vi hadde svingt inn på et tun på øya hun kommer fra utenfor Ålesund – og ikke en av de mest spennende vingårdene i Sør-England.
Mer tilfredsstillende
Britene har en iboende lengsel etter landlig idyll. Det kan ha sammenheng med tiden da Storbritannia ledet an i den industrielle revolusjonen og millioner av mennesker flyttet inn til de overbefolkede og sterkt forurensede byene.
I de klaustrofobiske fabrikklokalene lengtet arbeiderne etter frisk luft og det bølgende bondelandet i mettede farger de hadde forlatt, men som ikke lenger skaffet dem nødvendig livsopphold.
På begynnelsen av 1800-tallet stormet verden fremover, med England som den store anføreren. I London, Manchester, Liverpool og Birmingham bygget imperiet seg opp til det mektigste i verden, der solen aldri gikk ned, og pengene strømmet inn.
Men mens folk flest ble små hjul dette enorme maskineriet kunne eierne som cashet inn trekke seg tilbake til landet. Slik bidro også de til å forsterke bildet av britisk landsbyidyll.
Idag er ikke London nedgrimet som i forfatteren Charles Dickens dager, men Kristin forteller om et liv på høygir, som ikke var «bærekraftig» i lengden.
– Det var moro, jeg var ung og ambisiøs, men da jeg fikk muligheten til å hoppe av grep jeg den med begge hender.
En ivrig liten gårdshund følger oss over tunet. Dagen er på hell, men ikke over. For gårdsdrift er ikke mindre krevende enn bransjen hun forlot.
– Men mer tilfredsstillende, sier hun om overgangen til det pastorale landskapet noen kilometer nord for Den engelske kanal.
Mest moro
Lenge så Kristin for seg at hun en dag skulle vende tilbake til den storslåtte naturen på hjemtraktene. I Sussex er hun langt unna de taggete Sunnmørsalpene som preget oppveksten – og som trolig fortsatt drar i henne. Men for en person full av energi og innovasjonskraft er det andre ting som teller mer.
Andre fjell å forsere enn de fysiske.
