Petter Jørgensen elsker det når vinden rusker i den blonde hårmanken. Ute på havet – i full fart over bølgene – er han i sitt ess. Der er han fri.
– Det var rastløsheten som dro meg ut på bøljan blå, forklarer skolelæreren og den tidligere elitespilleren i håndball.
I katedralen
Sammen med tre kompiser startet Jørgensen det han kaller «sightseeing og ramsalte opplevelser i skjærgården». I en svulmende, oppblåsbar gummibåt – med noen hundre hestekrefter i hekken – tar han gjester med seg ut på havet. Ofte i rasende fart, men med de mange holmene og skjærene som finnes i denne delen av Oslofjorden – mellom fastlandet og Jomfruland – kan han ikke alltid fly over vannet. Da må han enda lengre ut enn det vi har tenkt oss.
– Det er en tid for alt, som han lettere filosofisk forklarer, tydelig påvirket av den vakre sommerkvelden rundt oss.
Havrafting er den mest ramsalte av opplevelsene. Da går det fort unna, og er sjøen ute på storhavet litt røff får passasjerene virkelig kjørt seg. Men denne sommerdagen jeg har valgt å ta turen ut i skjærgården er det havblikk. Været inviterer rett og slett ikke til råkjøring.
Solen skinner fra skyfri himmel, og i det fjerne vinker uimotståelige Jomfruland. Vi tøffer derfor forsiktig utover. For å ta inn en slik naturopplevelse – som det faktisk ikke er så mange av i løpet av en kort sommer – er det bedre å skynde seg langsomt.
| 
| 
| 
