Lofoten. Navnet smaker av salt hav og tørrfisk – med en natur som tar pusten fra deg. Selv i noen av verdens avkroker har vi opplevd at navnet fremkaller følelsen av det store eventyret, av noe magisk, nesten mytisk.

Se Lofoten – og dø!

Som en ny by

På varme sommerdager som denne finnes det knapt noe vakrere. Kun en svak bris følger oss over brua som forbinder dagens sentrum med stedet der Svolvær i sin tid oppsto som «øyhovedstad». Over oss skriker måsan som de har gjort i tusener av år, men ute på vågen er det stille – det er bare små krusninger på sjøen og ikke en båt å se så langt øyet rekker.

– Stille før stormen, mener en kar vi påtreffer ved enden av broen, der Svinøya starter.

Lofotfisket er over, nå er det turistene de venter på. Været kommer til å holde seg, mener kjentmannen.

* * *

Mange tror kanskje at navnet har noe med gris å gjøre. At det er et økenavn som bare har festet seg. Slik er det ikke. «Svin» er et gammelt ord for «skjær». Svinøya betyr rett og slett «øya med skjær omkring».

NY GENERASJON: Ola Skjeseth har drevet frem et reiselivsprodukt som i dag er det største lokalt eide riselivsanlegget i Lofoten. Her foran den nyoppussede Væreiergården.

Historien om denne lille øygruppen er som et destillat av nordnorsk historie, og noe kronikøren og nobelprisvinner Knut Hamsun må ha fått nyss om på sine reiser. 

Den starter med prestestønnen Gunnar Berg for snart 200 år siden, som kjøpte de mange «svin» av sin svoger, for 3000 speciedaler – rundt 12 000 kr etter nåtidens pengeverdi. 

Med det var halve Svolvær på hans hender. 

Denne artikkelen sto første gang på trykk i Kapital Reise!

På den tiden var Svolvær et fiskevær med 60 fastboende – det største i hele Lofoten. På Svinøya var det knapt noe bosetting å snakke om, et faktum Berg på kort tid skulle endre på, ved å bygge våningshus, brygger, rorbuer – og skjenkested.

– At han med det nærmest bygde en helt ny by, og slik skapte arbeid og en fremtid for sånne som meg tenkte nok ikke den godeste Berg på, ler dagens «væreier» Ola Skjeseth.

Den smittsomme latteren rommer en eventyrlig og evig optimistisk foretaksomhet – en karakter som hentet ut av Hamsuns nordlandsromaner.

Størst i Lofoten

Ola Skjeseth har vært med på en utvikling som kan sammenlignes med den Gunnar Berg dro igang. Men for 200 år siden dreide det meste seg om vinterfisket etter gyteklar skrei i Lofoten-bassenget, da tusenvis av menn kom til øygruppen.

I noen tiår var lofotfisket et norsk «gullrush» – et Klondyke i miniatyr. Det europeiske markedet var umettelig.

Det kom mennesker av alle slag for å ta del i «æventyret». De fleste var såkalte fiskebønder, som ellers i året drev med jordbruk og kystfiske så langt unna som Øst-Finnmark i nord og Trøndelag i sør.