For de fleste er det nesten som å reise til månen, og landskapet er ikke så ulikt. Bare en og annen sta fjellbjørk holder stand mellom all steinen. Det er uendelig – nesten skremmende – nakent.

Og vakkert, for her – i sivilisasjonens ytterste krets –  er det langt mer å se og gjøre enn det du først får øye på. Du må bare se litt nøyere etter.

I randsonen

Nordkyn er en halvøy formet som en hånd, med fem utstrakte og lubne fingre som alle peker nordover. Innerst mellom tommel- og pekefingeren i vest ligger Kjøllefjord, en bygd med knapt tusen mennesker, som årlig eksporterer fisk for mer enn 200 millioner kroner.

GO’BIT: Kongekrabben ble importert til Kolafjorden fra Kamchatka helt øst i Russland på 1960-tallet. Siden har den vandret vestover, og er i dag en viktig ressurs for nordnorske fiskere. – Og den smaker jo utsøkt, mener David Pedersen Liland.

Fisket er og har alltid vært det viktigste for innbyggerne her. Verdens nordligste bjørkeskog ligger riktignok like utenfor bygda. En liten attraksjon i kraft av den noe overdrevne tittelen, men det er fisken alt fortsatt dreier seg om. Samt en innvandrer med hard hud og digre klør som bidrar til at kommunen holder stand mot fraflytting og mismot.

– Kongekrabben er en grådig krabat, en noe tvilsom gjest, men den betaler seg godt, forklarer David Pedersen Liland.

David har tatt meg med ut på fjorden. Solen skinner, og en mild vind feier inn fra øst. Det er sommer i lufta, men som den unge skipperen sier – det kan fort snu.

– Det skiftende været er krevende, men også noe av det som gjør livet her så fascinerende, mener David når han etter en halvtimes gange stopper den rundt 50 fot lange sjarken med munningen av Kjøllefjorden. Den karakteristiske fjellformasjonen Finnkirka står som et trassig monument midt imot når han heiser opp en krabbeteine full av digre skalldyr i desperat kamp for å komme løs.