Havet bragte velstand til Stavanger, takket være hardt arbeidende sjømenn som i vår tid mer eller mindre har gått i glemmeboken. Bydelen og gaten der mange av dem oppholdt seg har derimot fått en renessanse.
I skyggen
– I denne gata bodde flere hundre av dem, alt fra skippere og matroser, til fyrbøtere og maskinister, sier Stian Robberstad.
Vi finner ham sammen med kona Katrine Lilleland. De driver den noe beskjedne, men veldig koselige kroen Matros Bar, med inngang fra tverrgaten. Baren er en hyllest til alle sjømennene som i sin tid holdt til i denne delen av Stavanger.
Den mest synlige markøren er et stort, dominerende bilde av et søskenbarn av Stian i matrosuniform sentralt plassert i baren.
– Du må lete litt for å finne oss, humrer Stian – som vi umiddelbart er på fornavn med.
Bareieren omtalt som «urban aktivist» av lokalpressen har lenge vært en viktig drivkraft bak mye av det som skjer i byens uteliv. Nå senest altså i Pedersgata, som strekker seg gjennom Blåsenborg og sentrum av byen fra St. Petri-kirken helt ut til Spilderhaugvika i øst.
Matros Bar kan umiddelbart minne om en luguber bortgjemt bule anno 1960, som slitne sjømenn frekventerte, men der den billige børsten skulle vært finner du i stedet et utsøkt utvalg av røde og hvite viner., servert i lekre glass.
Interiøret er også nøye samstemt, som du vil oppdaget når øynene har vent seg til den dunkle belysningen.
Det ikke Stian selv har snekret sammen er skaffet til veie i Stavangers mange bruktbutikker.
– Men på slutten måtte det en mer nennsom kvinnehånd til, understreker Stian og kikker på fruen.
Hun nikker samtykkende.
Oppsving
Lenge levde Stavanger i skyggen av langt større og historisk sett mer betydningsfulle Bergen. Før byen fant «åljå» var det fiskeriene og bedehusene som holdt den igang.
«Beltespenna» i bibelbeltet var lenge fattigslig, ensidig avhengig av sildefisket og seilskutefarten. I tillegg holdt religion og dens mange avleggere et knugende grep over store deler av samfunnet. I kombinasjon med armoden fikk det fart på det som en periode var landets største «eksportnæring» – utvandringen til Amerika.
Eventyreren Kleng Pederson som han het i Norge dro til USA fra Stavanger som Cleng Peerson, og beredte grunnen for utvandringen, på oppdrag fra byens kvekere.
I 1825 dro de første 54 nordmennene over Atlanterhavet, og mannen fra Finnøy nord for Stavanger ble med det «pioneren for norsk utvandring til Amerika». Flommen av mennesker som etter hvert fulgte i kvekernes kjølvann skulle tappe nasjonen for over 800 000 innbyggere.
Mot slutten av 1800-tallet, etter at den første utvandrings-bølgen hadde lagt seg, tok økonomien seg opp. Dampskipene avløste seilskipene i kysttrafikken, sildefisket tok seg opp, og Stavanger fikk landets første hermetikkfabrikk – en industri som vokste til betydelige dimensjoner.
Den dro med seg andre industribransjer, som bidro til et oppsving som Stavanger ikke skulle oppleve igjen.
Inntil oljen løftet den opp til høyder siddisene* tidligere bare kunne drømme om.
Frustrert
Den nyvunne rikdommen har utvilsomt være en lise for Stavanger. Samtidig understreker Stian at det har ligget hardt arbeide bak. Ikke minst de som dro ut på havet for å hente opp rikdommen under havbunnen kunne det være tøft.
– Dagens oljearbeidere er arvtagerne etter de tradisjonelle sjømennene, mener han om «cowboyene» som dro ut på verdenshavene og bragte rikdom – og gode historier – med seg hjem, og slik også la mye av grunnlaget for kulturen dagens oljearbeidere bygger på.
| 
| 
| 
