Norgesferie med hytta på ryggen

– Teuer – dyrt, ja det er sikkert, mente mannen jeg vekslet noen ord med på elendig skoletysk en morgen på moloen i Reine i Lofoten. Han fisket etter torsk, men fikk bare småsei langt under minstemålet som han kastet ut igjen.

– Så dyrt at jeg drar ikke lenger enn hit. Tenk, nesten to tusen kroner for å slippe inn på Nordkapp-platået. Jeg hadde lyst, men lommeboka tillot ikke det. Og så er det jo så langt dit.

Hans fra Düsseldorf har med seg datteren og foreldrene, og leid bobil for i underkant av 600 kroner dagen, cirka en tredel av prisen i Norge. Noe å tenke på for den som skal i sydlig retning.

– Jeg var nøye med å leie en bobil under seks meter. Du vet, med fergene i Norge blir det fort dyrt, forklarte han megetsigende.

Etter transportetappen opp til Trondheim tok vi av fra E6 mot Brønnøysund og Riksvei 17. Landskapet er praktfullt, episk, som hentet ut av sagalitteraturen – med frodige dalsøkk og gressletter, ville fjell og en veldig skjærgård som inviterer til besøk.

RV 17 – eller Kystriksveien som den omtales i turistsammenheng – er vakker, og man har gjort et nummer ut av at fergene forsterker opplevelsen.

Lettere enn du tror

Fra det praktfulle gamle handelsstedet Forvik gikk ferden videre i et mytisk landskap. Over Tjøtta, der den mektige vikinghøvdingen Hårek en gang hadde sitt sete, via fjellformasjonen De syv søstre i Alstadhaug kommune, hvor dikterpresten Petter Dass holdt til på slutten av 1600-tallet.

Norge er i sannhet et vakkert land, og den viktigste grunnen til at tusenvis av bobilreisende tar seg bryet med å snegle seg nordover.

Det grå skylaget var i ferd med å slå sprekker da vi ankom Saltstraumen, dette inferno av en tidevannsstrøm like sørvest for Bodø. Planen var å skaffe middagsmat i de skumle virvlene under Saltstraumbrua, og vi lyktes over all forventning.

Tilværelsen i bobilen hadde så langt gått smertefritt. Noen innkjørings-problemer med varmtvann, kjøleskap og toalettanordning må påregnes. Vekslingen mellom vanlig nettstrøm, 12 voltsbatteri og gass må drilles. Men sengen (les madrassen) er god, og vi har sovet utmerket nettene igjennom, selv om stramme kjøreopplegg har ført til litt vel lettvinte nattparkeringer tett ved hovedveien.

Det er overraskende hvor lett vi har adoptert tilværelsen som omflakkende nomader. Stekte egg og bacon med kaffe om morgenen er blitt standard, og vi gjør hyppige opphold ved de mange rasteplassene langs veiene. Det er lite å utsette på Vegvesenets anstrengelser i så måte, selv om det kanskje er litt langt mellom tømmestasjonene.

Og var det noe vi var skeptiske til i begynnelsen var det å ta med oss toalettet «på ryggen». Forbauselsen var derfor stor når også det viste seg å være uproblematisk og enkelt, bortsett fra at det som sagt ikke var like greit å kvitte seg med avfallet eller spillvannet.

Litt planlegging på dette området kan derfor være lurt.

Myten om bobilturisten

I Svolvær var vi innom det høyst anbefalelsesverdige spisestedet «Du verden», et matkonsept  som har bidratt til å høyne den kulinariske opplevelsen i arkipelet. – Men det er ikke hit bobilturistene kommer, innrømmet en av kokkene jeg snakket med da jeg forklarte ham om mitt prosjekt.

– Dem finner du knapt på noen restauranter her oppe.