Fra han var ganske liten visste Halvor Grytting at gården han var født og oppvokst på var fremtiden. Om han ville.
For over 30 år siden hadde nemlig Sygard Grytting tatt steget fra en mer tilbaketrukket tilværelse som middelaldergård til et av Gudbrandsdalens fremste reisemål.
– OL snudde opp ned på alt, sier pappa Stig Grytting, som i over 30 år sammen med kona Hilde har drevet det ikoniske stedet. I tidligere tider vanket historiske størrelser som middelalderkongen Haakon Haakonsson her. I nyere tid teaterdivaen Wenche Foss.
De historiske røttene stikker med andre ord dypt – og vidt.
Kamp mot klokken
Da han arvet gården etter sin onkel – som fortsatt bor på tunet – måtte sivilingeniøren ta et valg som kom til å definere ikke bare ham, men også resten av familen – og gårdens fremtid.
– Det ble et valg for livet, understreker Stig
Denne erkjennelsen er noe eldstesønnen Halvor tok inn over seg da han sammen med kona Siri ble enige om å føre odelen videre.
Vi møter dem en høstdag, under en skyfri himmel, omgitt av et løvverk som nærmest står i brann. Inne på tunet er det hektisk aktivitet. Her pusses det opp og bygges ut. Et omfattende grunnvarme-anlegg skal være på plass når våren kommer og Sygard Grytting igjen er klar for besøk.
Fortid og nåtid møter hverandre i en dyp revne i jorden mellom de tilårskomne, godt vedlikeholdte tømmerbygningene.
– Det er en kamp mot klokken, sier ekteparet, mens de to småguttene deres løper rundt og «hjelper til».
– Som jeg gjorde får de det inn med morsmelka, sier en lattermild Halvor når vi skrår over en stor jordhaug, men som til våren – om alt går etter planen – blir et tun fullt av vekster.
Ekstra-inntekt
Ungdommen som overtar ønsker å føre arven videre, men også sette sitt preg på stedet. Sygard Grytting er fortsatt et levende gårdsbruk, og på morgenen dagen etter vår ankomst sender Halvor et trettitalls lam til slakteriet.
– Det er denne kombinasjonen besøkende setter pris på, mener han.
– Sygard skal være det den alltid har vært, et gårdsbruk og en ekte representant for norsk bygdekultur.
Det er på mange måter beundringsverdig. Ekteparet – som begge er sivilingeniører – kunne valgt et mer behagelig liv, med gode ni til fire-jobber, og ettermiddagene fri.
Som vertskap på et overnattingssted som Sygard er det lite fritid. I tillegg til gårdsdriften står oppgavene i kø, men som Siri forklarer det over et matbord bestående av kortreiste råvarer fra området rundt oss er friheten «ubetalelig».
– Det er et privilegium, men påligger oss også et stort ansvar, sier vertinnen.
Hun har fortsatt en jobb utenfor gården. Inntil videre, i hvert fall.
| 
| 
| 
