Uimotståelige Las Vegas

Ifølge Abigail bygget eieren Sheldon G. Adelson The Venetian som en hyllest til kona. Hun fikk aldri nok av originalen. Som en amerikansk utgave av kjærlighetstempelet Taj Mahal i India bestemte Adelson seg derfor for å bygge hotellet som en kopi av Venezia. Koste hva det koste ville, det vil si nærmere 14 milliarder kroner. 

Forandret alt

Det enorme kasinoet er her som i mange av de andre gigantiske hotellene viktig for å få endene til å møtes, men gambling utgjør stadig mindre av totalinntekten i Las Vegas. Flere vil nemlig heller ta en tur i gondolen, til kjøpesenteret eller få med seg et show ellet to enn å spille bort sine hardt oppsparte feriepenger.

Gamblingen gjør likevel sitt til at det er det lysky vi fremdeles forbinder med byen. Og at ikke alt skjer i ordentlige former blir man tidvis minnet om. Senest for noen år siden måte hotellet ut med nærmere åtte millioner kroner i bot etter at ledelsen fikset det slik at en av kasinoets såkalte high rollere vant en luksusbil. De ønsket å blidgjøre karen, etter store tap i kasinoet.

Ledelsen fikk et tilbud de ikke kunne si nei til. De fikk sparken.

* * *

Las Vegas der den stiger opp av en dal i Mojave-ørkenen ble ikke grunnlagt før i 1905, mest takket være jernbanen som ble anlagt like ved. Rundt 50 år tidligere hadde en gruppe mormonere slått seg til der, men etter et par år i ørkenen kom de seg videre til Vestkysten.

I det øde, karrige og varme landskapet var det nær sagt umulig å skaffe seg et utkomme.

Så – i 1931 – forandret alt seg. Nevada legaliserte gambling, Hoover-demningen ble påbegynt – og delstaten gjorde det enklere for ektepar å skille seg (!).

Lav vannstand

Alt dette forteller Aaron før vi har kommet oss ut av Nevada og krysset grensen til Arizona. Fargene i det nærmest bibelsk karrige landskapet under oss skifter fra brunsvidd til rødt og tilbake igjen. I all sin skjønnhet virker det goldt og øde, men Aaron forsikrer oss om at det er flust med skapninger der nede.

– Er vi heldige får vi se villhester, sier han og speider langs bredden av Lake Mead – oppkalt etter Elwood Mead – mannen som hadde oppsynet med ingeniørbragden som har skapt den imponerende innsjøen.

Byggingen av den enorme Hooverdemningen tiltrakk seg tusenvis av arbeidere i en periode der det i et økonomisk skakkjørt USA var langt mellom jobbene. Den store depresjonen var i full sving, og arbeidet med demningen ble forsert som en del av myndighetens New Deal-program.

Ved å demme opp Coloradoelven skapte man også den enorme sjøen til et svært viktig vannreservoar ikke bare for jordbruket i nærheten, men hele den amerikanske sørvestkysten.

– Det meste av vannet forsvinner over grensen til California, sier Aaron og nikker ned mot det som fortsatt er USAs største i sitt slag. 

Høyvannsmerket langs bredden viser hvor mye vannstanden har sunket de siste årene. Aaron er derfor ikke alene om å tro at om noen år er mesteparten av vannet borte.

– Hva skal man da gjøre med alle fritidsbåtene der nede? sier han syrlig.

De vil uansett være det minste problemet.

Inne i kløften

Tre kvarter inn i helikopterturen ligger vi parallelt med Coloradoelven. Så drar Aaron i stikka. Flymaskinen følger høyden under oss, inntil fjellet plutselig stuper rett ned. Dermed åpenbarer Grand Canyon seg i all sin velde. Mellom de tidvis stupbratte sideveggene følger Coloradoelven trofast den 446 kilometer lange kløften den har brukt millioner av år på å grave ut. Så enkelt og samtidig så monumentalt. Tålmodighet er i sannhet en dyd.

Grand Canyon er på sitt eiendommelige vis selve symbolet på at tiden aldri står stille, selv om påvirkningen av den ikke merkes i det daglige. Samtidig har den også sin begrensning, selv om vi ikke rekker å få med annet enn en liten flik av det overveldende naturfenomenet før vi må ta vendereis. Det er i grunnen greit, for som Aaron forklarer det, «videre innover er det bare mer av det samme».

Vi lander på et lite utspring halvveis ned i kløften, som gir oss et langt bedre perspektiv på omfanget av Coloradoelvens møysommelige arbeid. Solen steker, men en svak bris gjør oppholdet behagelig. Før rotorene igjen begynner å dreie er det helt tyst rundt oss.

Idet vi pakker sammen oppdager vi også at i det karrige landskapet finnes mange slags vesener som trives utmerket her. Jordekorn for eksempel, som plutselig titter opp mellom steinene. 

Pueblo-indianerne som en gang hadde tilhold her har for lengst flyttet til mer behagelige omgivelser, men det er fortsatt de som administrerer den delen av kløften hvor vi befinner seg, og regulerer helikoptertrafikken. 

– De får en del av inntekten vår. Også for dem er dette god butikk, sier Aaron.

Spanjolene var de første som nådde Grand Canyon, en gang på midten av 1500-tallet, men i det ugjestmilde landskapet fant de ikke noe El Dorado. Det gikk derfor mer enn 200 år før andre enn Hualapai- og Havasupai-indianerne tok seg bryet med å undersøke kløften nærmere.