Misjonsstasjonen som ble kultmetropol

Gullrushet forandret San Francisco fra en liten spansk misjonsstasjon til vestkystens viktigste økonomiske motor. Pengene som samlet seg opp blant byens overklasse førte til en utvikling som hentet inspirasjon fra Europa, blant annet med hele boligkvarter bygget i viktoriansk stil. Byen koblet seg også på det nasjonale jernbanenettet. Det skjedde takket være innsatsen til tusenvis av kinesiske fremmedarbeidere, som i stor grad etablerte seg i dagens Chinatown.

Lykkejegere fra alle verdens hjørner strømmet til byen, noe som fremdeles bidrar til en usedvanlig stor takhøyde når det gjelder toleranse for andre kulturer, religioner og seksuell legning. 

Denne toleransen for annerledes tenkende forklarer mye av San Franciscos sterke økonomiske og industrielle utvikling. De to byuniversitetene Berkeley og Stanford har hele 37 nobelprisvinnere mellom seg, og metabyen Silicon Valley, med datagiganten Apple i spissen, kunne trolig ikke blitt etablert noe annet sted.

Slitte idealer

Klisjéene står litt i veien når du besøker San Francisco. De beste attraksjonene er ikke umiddelbart åpenbare. Sjøløvene i Fishermans Wharf, Golden Gate-brua, de gamle sporvognene, tåkeluren og sjømatrestaurantene er alle gjenkjennelige symboler som millioner av besøkende må oppleve for å føle at de virkelig har vært i «The City of Love and Peace».

Trekker du fra disse severdighetene virker San Francisco umiddelbart noe puslete. Skyskraperne i sentrum er langt fra så imponerende som dem du finner i Chicago og New York, og verken Chinatown eller North Beach blender førstegangsbesøkende.

− Sjekk vibbene, mann, det er de du må gå etter. Bli med så skal du se hva jeg mener, sier Joel når vi haster forbi City Lights Bookstore. 

Vi hopper på bussen og drar videre til andre siden av byen, forbi Nob Hill, Japantown og fasjonable Pacific Heights.

Til slutt stopper vi opp i området mellom hovedgaten Market Street i sør og University of San Francisco i nord, i skjæringspunktet så å si mellom det kommersielle og det spirituelle.

Haight Ashbury er betegnende nok først og fremst et veikryss mellom downtown og Golden Gate Park, men samtidig en bydel med stor symbolkraft. Mens beatkaféene rundt Columbus og Broadway har beholdt mye av sin skjeve, værbitte sjarm har de gamle hippiene i Haight Ashbury for lengst innsett at det er gryn å tjene på nostalgien knyttet til 60-årene.

Tiden her har med andre ord ikke stått stille, selv om mange av symbolene fra den tid selges med stor innlevelse langs hovedåren Haight Street. Hasjpiper, t-skjorter i psykedeliske farger, organisk mat, italienske sko og kinesisk produserte suvenirer i en salig blanding. Det er i grunnen trivelig, om enn noe påfallende kitchy, og ganske så fjernt fra idealene på slutten av 1960-tallet.

Dødsstøtet

Blant turistfellene langs Haight er det mange godbiter. En av de største er platesjappa Amoeba Music, som så sent som i 1997 ble etablert i en tidligere bowlingbane. Den har likevel rukket å bli rene pilegrimsmålet for musikkelskere verden over, takket være sine mer enn 100 000 nye og brukte CD- og vinylplater, samt filmer og musikk-memorabilia. Morsomst er det likevel å slå av en prat med de ansatte, som alle er musikkeksperter eller musikere med encyklopedisk kunnskaper.

− Skal du snakke med arvtagerne etter the Summer of Love er dette stedet å oppsøke, understreker Joel, og forsvinner innover lokalet mellom de endeløse radene av vinyl.

Øst for Buena Vista Park, i andre enden av gaten, finner du Lower Haight, som lenge lå i en bakevje. Opprinnelig var dette en overklassebastion, men forfalt i dragsuget av ettervirkningene etter «peace-and-love»-perioden på slutten av 1960-tallet. I dag er dette den triveligste delen av Haight Ashbury.

De første hippiene i området var en knoppskyting fra beatmiljøet i North Beach, da leieprisene der økte, noe som tvang mange over til de forlatte, viktorianske husene i Haight.

«Juniorhippier» ble overløperne nedlatende utskjelt som av de aldrende beatpoetene, et navn som satte seg etter hvert som miljøet i Haight Ashbury utviklet seg.

Narkotika spilte ingen avgjørende rolle til å begynne med. Det var snarere østerlandsk religion og filosofi, paret med anti-autoritære holdninger, som forente de første hippiene. Så, i januar 1966, arrangerte forfatteren Ken Kesey («Gjøkeredet») og hans Merry Pranksters sin «Trips festival» i Fisherman’s Wharf. Flyvebladet «Klarer du syretesten?» knyttet til arrangementet ansporet tusenvis av deltakere til å prøve LSD, som på denne tiden var fullt lovlig.

«Be-In»-festivalen i Golden Gate Park samme år satte for alvor standarden for utsvevende livsførsel, for å utfordre autoriteter, og droppe ut av etablerte samfunnsnormer. Dop-profeten Timothy Learys slagord «Turn on, tune in, drop out» sementerte holdningen etter hvert som flere kom på banen og markedsførte syrens angivelig positive egenskaper.

Parallelt koblet den lokale musikkscenen seg på dop-toget. Det skjedde mye på grunn av den oppmerksomheten Haight Ashbury ble til del. Den usedvanlig foretaksomme og dyktige musikkpromotoren Bill Grahams sørget etter hvert i tillegg til at band som Greateful Dead, Jefferson Airplane og Big Brother and the Holding Company med Janis Joplin kom i det nasjonale og etter hvert internasjonale rampelyset.