Berlin kan virke forvirrende. Byen er sentrum for Europas mektigste og mest fremgangsrike stat, men stedet som skal samle alle trådene gjør ikke annet enn å kaste ut nye.
Sentrum av byen, som etter Andre verdenskrig lå bak Jernteppet* og er preget av det, er heller ikke noe arkitektonisk sjarmtroll. Men bi litt, for under den til tider rå overflaten befinner et reisemål seg du sent vil glemme.
Lenge etter at du har vært der.
Innesperret opprør
Det finnes knapt andre hovedsteder med så mange parker – mer enn 80, noe som slett ikke bare er «De grønnes» fortjeneste. Etter Andre verdenskrig, da nærmere 80 prosent av sentrum lå i ruiner, ble det av praktiske grunner lagt til rette for de grønne lungene.
De ble laget i påvente av nybygg, og utviklet seg til viktige «offentlige rom» for innbyggerne, særlig i den østlige delen, som var underlagt det nye Øst-Tyskland og indirekte okkupert av Sovjetunionen.
I parkene kunne menneskene møtes og snakke mer fritt. Her fikk de utløp for frustrasjoner, uten at naboen – eller enda verre sikkerhetspolitiet (Stasi) – overhørte dem. Det omfattende angiveriet den gang var allestedsnærværende. Hver syvende innbygger i Øst-Tyskland var direkte eller indirekte en del av overvåkingsmaskineriet.
Du var omtrent aldri «alene», og kunne ikke stole på noen.
Den tidligere operasangeren, frilansjournalisten og kulturarbeideren Ranveig Eckhoff har i snart 20 år hatt fast tilhold i Berlin, og setter stor pris byens eiendommelige miks av opprør og tysk «ordnung». Det er en stund siden byen var delt, men delingen merkes fortsatt
– At Vest-Berlin lenge var en isolert øy, murt inne og omringet av et ganske fiendtlig innstilt Øst-Tyskland sitter fremdeles i. Du ser det i menneskene, i bygningene og i kulturlivet, forklarer Ranveig.
For henne er det på sitt pussige vis en stor del av attraksjonen.
