Oasen på havet

Ut på havet

Oasis of the Seas er en mastodont av et skip, en flytende småby på testosteron.

– På størrelse med hjembygda mi – Ulsteinvik, som skipets norske kaptein Trym Selvåg (49) humrende kommenterte da vi møtte ham på brua et par dager inn i seilasen.

”Den varme vinden mot huden ved rekka forteller at vi er på vei mot eventyret, selv om blikket ut på havet ikke sier så mye om bevegelse.”

En bygd i ordets mer praktiske forstand også, for her finner du alt du måtte forbinde med originalen på landjorda. Her er restauranter og butikker, teatre og barer, legekontor og sågar en liten bypark. Det er overveldende, et destillat av den virkelige verden, så typisk amerikansk i sin utforming at for en uinnvidd som meg blir det hele ganske absurd.

De første timene går jeg fjetret omkring og klarer ikke helt å ta størrelsen ordentlig inn over meg. Våre medpassasjerer er ikke stort bedre, og i promenaden på femte dekk, som illuderer en handlegate i den virkelige verden, haster mange frem og tilbake, mellom butikkene, karaokebaren og utendørsamfiet i hekken, som gnagere i et medisinsk eksperiment.

– Jeg må ut, tenker jeg, og følger bølgen av mennesker som finner veien til heisene.

De tar oss fort opp på 15. dekk. Den varme vinden mot huden ved rekka forteller at vi er på vei mot eventyret, selv om blikket ut på havet ikke sier så mye om bevegelse. Det er ikke annet enn tomt hav rundt oss på alle kanter.

Merkelig hvor alene man kan føle seg på et skip med over 8000 mennesker ombord, når det ikke er land i sikte.

Akkurat det blir én av etter hvert mange attraksjoner.

– Og hva skal herren så ha å drikke til?

Ved middagstid klokken 18 er det dekket til middag over tre dekk, og selv om det er lagt opp til ”casual” dresskode har mange pyntet seg i sine flotteste gevanter. Sammen med Denis fra Romania er jamaicanske Sherman vår vert, en hyggelig kar som har jobbet på cruise i en mannsalder.

Begge tar seg forbløffende god tid til småprat, som gjør middagen på skipets topprestaurant Silk til en særdeles hyggelig opplevelse. Våre faste kelnere er kjapt lydhøre for det minste vink, og serverer måltider – med et par unntak – som tåler sammenligning med hva du finner på tilsvarende etablissementer på land.

– Å bli kjent med gjestene er ikke bare godt for businessen, det gjør også jobben min mer spennende – og givende, mener Sherman.

Denis er Shermans rake motsetning. En mer lavmælt og sjarmerende ung mann, som med fast blikk og sikre, flytende bevegelser manøvrer seg elegant mellom gjestene. Trivsel blant mannskapet mener han er nøkkelen for at også vi skal ha det fint. Samtidig ser han ikke for seg å bli så lenge på havet som Sherman.

– Det er så mye annet jeg har lyst til å gjøre, sier Denis.

Tonen i stemmen vitner om en person som får til det han bestemmer seg for.

I paradis

Jeg er ingen  sjøulk. Havet som den store opplevelsens osean har aldri virket forlokkende på meg. Det er mer et sted jeg kan fortøye livet mitt til. Se ut over, som en beroligende – og noen ganger foruroligende – kulisse.

Samtidig dras jeg mot mulighetene havet gir, som transportåre fra ett sted til et annet, for eksempel. Mange velger cruiset sitt ut fra hvor skipet tar dem. Turen fra Fort Lauderdale til Haiti tar halvannen dag. Om morgenen tredje dagen legger Selvågs folk den enorme farkosten til ved Royal Caribbeans eget anlegg i Labadee – en menneskeskapt ferieidyll som virker fjernt fra bildene vi ellers er vant med fra Haiti.

”Samtidig dras jeg mot mulighetene havet gir, som transportåre fra ett sted til et annet.”

Som en representant for det vestlige overflods-samfunnet ville muligens et besøk av Oasis i hovedstaden Port-aux-Prince ikke vært forenlig med de enorme problemene innbyggerne i Haitis hovedstad står overfor. Slik sett er Labadee en hyggelig overraskelse, en liten time-out fra skipet, på stranda eller vannscooteren, eller i en av strandbarene.

Vi blir med andre ord ikke kjent med landet Haiti, det faktum at det var på denne øya (Hispaniola) Kristoffer Columbus i 1492 gikk i land og trodde han var kommet til India. At det var her de fryktede diktatorene Papa og senere Baby Doc Duvalier la befolkningen under seg godt hjulpet av sin fryktede terrororganisasjon Tonton Macoutes.

At landet nylig nærmest ble utradert av et fryktelig jordskjelv.

På Labadee fremstår Haiti som et lekkert, nærmest uberørt sydhavsparadis som bare vi cruisepassasjerer har tilgang til.

Herlig – og for noen – noe betenkelig.

I syndens pøl

Tiden står ikke stille på havet, i hvert fall ikke når du har så mange muligheter til å la den løpe fra deg som på Oasis. Her finner du barer og butikker for enhver smak – og ditto aktiviteter. Vi rekker rett og slett ikke over alle.

I jazzklubben lytter jeg til og hilser på artister som en gang var på fornavn ned Louis (Armstrong). Det skjer samtidig med at utendørsamfiet viser en familiefilm, og et ensemble med fremragende skøyteløpere farer over kunstisen i andre enden.

Det er pussig hvor fort vi venner oss til skipets rytme, og dynamikken som oppstår mellom oss passasjerer. I løpet av syv dager skrur et lite bysamfunn på mer enn 8000 mennesker seg sammen i en forbløffende symbiose. Forelskede par flanerer på dekk eller i Central Park – en handle- og restaurantgate på 6. dekk der innvendige lugarer illuderer leiligheter i et bymiljø.

Og beveger du deg – symbolsk nok – enda lengere ned i buken på skipsgiganten åpner det seg en helt annen – og for noen – mørkere verden.

I skipssamfunnets ”skyggeside” – det omfangsrike kasinoet – er det sågar tillatt å røyke. Den tildragelsen føles nesten som en rekvisitt, som en regissert motvekt til det prektige livet på skipets solside.

Og som mange andre av skipets passasjerer lar vi oss henføre, også i ”syndens pøl”.

Brutal rovdrift

Neste morgen legger vi til på Jamaicas nordvestside, en times kjøring øst for Montego Bay. Øya er mest kjent for sin musikk, sin ”yah-man” livsstil – og Bob Marley. For å komme mer under huden på Jamaica velger vi derfor å ta en reise inn i dens koloniale fortid.

– Sukker, svarer guiden kort på hva som holdt øya gående økonomisk.

…ikke så vanskelig å forestille seg hvordan det må ha vært for de stakkars menneskene…

På det meste, rundt 1820, produserte de engelske slavedriverne på Jamaica  77 000 tonn sukker i året, og Brimmer Hall Estate i Ochos Rio-dalen, vel to timer i bil fra havna i Falmouth, var et av godsene som sto bak den enorme produksjonen.

Selvsagt godt hjulpet av arbeidere importert fra Afrika. England var blant de første som forbød slavedrift, men som i mange av de andre koloniene fortsatte praksisen i det skjulte. Det skjedde utvilsomt også på Brimmer, som ble etablert i 1817.

Den mørke fortiden får vi ikke vite så mye om under den korte kjøreturen rundt på godset, som bygningsteknisk har sett sine bedre dager. Det gjør et besøk her på ekstra interessant, fordi bygningene – eller det som er igjen av dem – har aner tilbake til den tiden da den britiske kronen og dens begunstigede undersåtter tjente seg søkkrik på sukkerproduksjonen.

Brimmer er en plantasje som fortsatt hovedsakelig lever av hva den produserer, blant annet bananer og kakao. I den ulidelige heten denne dagen er det ikke så vanskelig å forestille seg hvordan det må ha vært for de stakkars menneskene som ble utsatt for brutal rovdrift for å tilfredsstille sine herrers profittjag.

Guidens blanding av slørete engelsk og patois gjør at vi ikke helt klarer å følge med i fortellingen om Brimmer, men det det gjør ikke så mye.