Mellom himmelen og jorden

Da var solen på sitt høyeste, og folk flest hadde trukket inn i skyggene. I tillegg til tørken er solen noe de fleste her passer seg godt for. På denne breddegraden er den ultrafiolette strålingen på sitt mest intense, og du finner knapt et menneske her uten øyebeskyttelse.

Pass deg for kokaen

Gjennom sitt lille selskap Atacama Inca Tours i den hyggelige landsbyen San Pedro de Atacama sender Nicolas eventyrlystne ut i den golde ørkenen, inn i episke landskap som Månedalen, Dødens dal eller El Tatio-geysirene østover mot Andesfjellene.

– De fleste som er innom her havner i Dødens dal, ler han megetsigende.

Utenfor det enkle huset i soltørket leire, i utkanten av det sentrale bytorget, lener et par snøbrett seg til den tilsmussete adobe-veggen. De har sett bedre dager.

«Salar de Atacama er enorm, og virker nærmest uendelig mot de fenomenale fjellene som stiger opp fra sletten i øst.»

– Som regel har de med seg et par av disse når de drar ut dit, sier han og nikker mot brettene.

Sandbrett som de kalles her er populære, og i Dødens dal finner man noen av de beste forholdene for den mest populære sporten i området: Sandbrettkjøring.

– Man får energi av å være her. De sier det er noe med mengden av kvarts og kobber i jordsmonnet her som sørger for det, som Peter fra Brasil forsøkte å forklare meg senere på dagen. Jeg fikk nemlig lyst til å begi meg sanddynene i vold.

Peter hadde sendt kona på strandferie til Natal for å dra med gutta på tur inn i Andesfjellene. Til daglig jobber han som grensevakt mellom Brasil og Uruguay – en krevende tilværelse i et av verdens farligste grenseområder.

– Om dagen passerer turistene brua vi kontrollerer, om natten er det narkobandene vi må bekymre oss for, forklarte den blide brasilianeren mens han med den ene hånden erfarent veide en liten plastpose med kokablader som lå til salgs på markedet ved landsbytorget.

– Du må gjerne prøve dette her, men pass deg så ikke noe havner i bagasjen. Det kan skaffe deg alvorlig trøbbel, sa han med alvorlig mine, før han dro på smilebåndet igjen.

I disse områdene har kokablader samme funksjon som energibarer i Europa, og er minst like vanlige.

Over saltsletten

Samme dag tok jeg Nicolas på ordet og syklet av gårde inn i Dødens dal. Først fulgte jeg hovedveien mot Calama, inntil jeg på toppen av fjellovergangen i Cordillera de Domeyko-fjellkjeden, svingte av inn i ørkenen igjen. Vinden tiltok etter hvert som et uttørket elveleie ledet meg dypere inn i fjellene. Bak meg dekket sanden til sporene mine, og i det stadig tykkere sandlaget ble det hardere for hvert sykkeltråkk.

Les om Chiles fenomenale vinmarker HER!

Til slutt tok jeg beina fatt, og bar sykkelen på ryggen oppover elvefaret inntil en naturlig buegang i fjellet ledet meg gjennom til den andre siden. Her, helt øverst i fjellet, foldet Dødens dal seg ut under meg som et parallelt univers.

Solen var i ferd med å gå ned over fjellene i vest da jeg trillet ned mot bunnen av dalen og sanddynene der et knippe «sandkjørere» drev på.

– Det tøffeste er å klatre opp, sa et par av jentene jeg rakk å snakke med, før de ba meg ta et gruppebilde og straks etter halset avgårde oppover i sanden. Det gikk trått, med mange pauser, men tiden var knapp. Mørket kommer fort i ørkenen, og det var ingen tid å miste.

* * *

Jeg hadde noe av den samme følelsen dagen etter, da jeg på sykkel hastet innover den største saltsjøen i Atacama. Salar de Atacama er enorm, og virker nærmest uendelig mot de fenomenale fjellene som stiger opp fra sletten i øst. Noen av dem rager mer enn 6000 meter til værs, men i den tynne luften virker de nærme og slett ikke så uoppnåelige som høyden tilsier.