Solen steker ikke så intenst lenger på den hardpakkede jorden. I oktober er vinden svalere, nesten nordisk frisk her ute ved kysten, og det er knapt et menneske å se. Kanskje ikke så rart, for vi befinner oss på en eldgammel kirkegård. I skyggen av oldtidsbyen Populonia er møtet med etruskernes dødsby Baratti en fascinerende påminnelse om denne forgagne, mystiske og storslåtte kulturen.

Ulike kulturer levde side om side i etruskernes rike.

I dette landskapet av bølgende gressletter, pinjetrær og krystallklart hav – i skjæringspunktet mellom teutonerne i nord og romerne i sør – utviklet det seg en kultur som påvirket senere kulturer langt mer enn de fleste har vært klar over.

– Etruskerne var noe for seg selv, ja, som mitt følge uttrykte det.

Mytisk folk

Offisielt strekker etruskerkysten seg fra Livorno i nord til Piombino i sør, med milevis av strender, pinjetre-skoger og små og større landsbyer som inviterer til besøk innimellom. Nærheten til havet sikrer ikke minst de mange restaurantene førsteklasses fiskeretter.

Av antikkens folkeslag fremstår etruskerne blant de mest fascinerende – mystiske og innovative som de var. De tenkte annerledes, noe ikke minst Seneca observerte.

– I følge oss oppstår lynet når skyene kolliderer. Etruskerne hevdet på sin side at skyene kolliderte for å utløse lyn, slik at gudene kunne uttrykke sin vilje, refererte den romerske filosofen.

At de var annerledes hersker det liten tvil om, og våre liv hadde vært fattigere uten dem. For de utviklet utvinningen av metaller på industrielt nivå, var blant de første som etablerte større veisystemer, og til å ta mynter i bruk.