Vi sto opp med sola. Klukkingen fra vannet som traff skroget var ikke begynnelsen på et uvær, men krusninger fra en robåt. Da jeg stakk hodet ut av kahytten så jeg en enslig fisker som besluttsomt rodde mot falkušaen (lokalt bygget fiskebåt) sin. Det var ikke en sky på himmelen, og de fleste av landsbyens fiskere var for lengst av gårde.
Den lille scenen fra landsbyen Komižas dagligliv kunne vært hentet rett ut av historien, fra den gangen disse øyene utenfor Split i Kroatia var underlagt den mektige bystaten Venezia, og Polo-familien satte seil foran sin episke reise til Kina.
Ingen steder som på havet er historiens gang mer nærværende.
I geitas navn
Det kan skyldes at seiling som reiseform har vært mer eller mindre uforandret siden de første sivilisasjonene tok havet fatt. Akkurat når det skjedde er det ingen som helt vet, men fønikerne var blant de første som for mer enn 2500 år siden etablerte store kulturer langs Middelhavets kyster takket være sine evner til rors.
Det er lett å henfalle til slike grublerier når man overlater styrhuset til andre, og selv bare ligger på dekk og myser mot sola. Da vi dro til sjøs dagen før fra havnebyen Trogir noen kilometer vest for Split var vindene gunstige og vi satte seil. Når seilduken spennes opp er det som å kaste loss fra tiden.
Trogir er startpunktet for mange seilere i denne delen av Adriaterhavet. Havna ligger godt beskyttet, og det er relativt kort vei ut til kjente øyer som Hvar, Brač og Korčula – som angivelig var Marco Polos fødested.
Kroatene er glade i havet. I landet der vannpolo er uoffisiell nasjonalsport er dragningen mot vannet sterk. Langs hele kystlinjen er det da også lagt til rette for ulike vannaktiviteter, ikke minst seiling.
Den gamle middelalderbyen Trogir er ikke noe unntak. I havna der vi rigget oss til første natten er det som veldig mange andre steder i de større havnene meget gode forhold i marinaen. Dusj- og toalett-fasilitetene er av ypperste merke, og inne i Trogir er det nok av tilbud som gjør byen flere besøk verdt.
