SKYBAR: Tivoli Avenida Liberdades takbar er blant Lisboas største – og mest spektakulære.
City Break
En sang om Lisboa
NO
Derfor er «Den hvite byen» en favoritt
SHARE THIS ARTICLE
Lisboas sjel mellom de gamle sjømanns-kroene i Cais de Sodré og Alfamas trange smug. Dypt inne i «den hvite byen» ligger det attraksjoner du ikke merker før de ligger der rett foran deg.
Julia Kemper klarer ikke å fri seg fra Lisboa. Selv da hun overtok familiegodset Quinta do Cruzeiro i vindistriktet Dão, to-tre timer i bil unna, var byens dragning for sterk for henne.
I tillegg er advokaten og vinmakeren praktisk anlagt, selv om hun umiddelbart ikke virker slik. Den sjarmerende og energiske kvinnen snakker på inn og utpust, og aller helst om det som ligger hennes hjerte nærmest: De strålende vinene fra gården hun tidvis oppholder seg på.
Vi møtes i Julia Kemper Wines’ showrom – eller «ambassade» som hun kaller det – i hjertet av Bairro Alto, «den høye bydelen» der mange – både besøkende og innbyggere – gjerne ender opp når dagen går mot kveld.
– Jeg er jo egentlig byjente, sier vinmakeren og skjenker raust i glasset fra flasken som bærer hennes navn.
Vinen lager hun på landet, men det er i byen den som henne kommer til sin rett.
Ute av syne…
Bygården der vi møtes har ikke noe navn eller nummer. Ei heller noe skilt som vitner om aktiviteter innenfor. Fasaden er hvit og glattskurt, men lite annet som hinter om hva som befinner seg i byggets indre.
– De som blir invitert finner frem uansett, mener Julia med et hemmelighetsfullt lite smil.
Stedet hun inviterer kunder og andre grupper til ligger høyt oppe i Bairro Alto, den gamle bydelen skapt på den tiden Portugal vokste frem som en av verdens mektigste nasjoner – takket være landets uredde eventyrere som Henrik Sjøfareren og Vasco da Gama.
De skakke, ofte vakkert dekorerte bygningene, mange steder skjendet av tagging og grafitti, har denne sjarmen vi nordmenn elsker. På gateplan ligger små travle spisesteder og barer side om side med brukskunst- og grønnsaks-butikker. Stemningen er gemyttlig og tilforlatelig. Du føler deg trygg.
– Det er noe befriende enkelt ved Lisboa, særlig her i Bairro Alto, forklarer Julie.
– Alt du trenger finnes innenfor en liten spasertur.
Etter vel to år som advokat i Sao Paolo i Brasil vendte Julia nesen hjemover. Blant hans seks barn valgte faren henne – uvisst av hvilken grunn («hans synes kanskje jeg var mer foretaksom enn de andre?») – som arvtager til quintaen. Den har hun i løpet av de siste 15 årene gjort om til en av landets mest velrenommerte vingårder – mye takket være den økologiske innretningen.
– Livet som advokat var tøft, men ble rene barnematen sammelignet med vinbransjen. Kanskje er det derfor jeg elsker å komme inn til byen når anledningen byr seg?
Ute av syne ute av sinn, på en måte.
Kongelig mottakelse
Julia Kemper bruker bygården i Bairro Alto fordi mange av dem som besøker henne fra utlandet også vil innom hovedstaden. Med det slår hun to fluer i en smekk.
Dagen vi møtes har sommeren endelig ankommet Lisboa. Solen skinner fra skyfri himmel, etter flere uker med kjølige vinder og regn. I nærmere to år har de brosteinsbelagte gatene tidvis vært helt øde. Nå flommer menneskene gjennom smugene, ikke minst her i Bairro Alto, men også i den andre og minst like velkjente bydelen Alfama er det travelt.
– Det var nesten som en demning som brast, forklarer Vitor Carriço.
Han har jobbet for byens turistkontor i en mannsalder, og kjenner hver krik og krok i den mangslungne byen.
Vi har funnet et bord i området der både byens innbyggere og turistene ofte samler seg – Praça do Comércio – i sørenden av paradegaten Rua Augusta. Grupper av mennesker vandrer over den store plassen, som har elven Tejo som sin søndre begrensning, og søker inn under parasollene på spisestedene og kafeene som omkranser den.
De fleste restaurantene her er tilrettelagt for turistenes ganer, men ikke alle. Innimellom finnes det et spisested eller to som også byens egne innbyggere setter pris på. Det er en av dem Vitor har tatt meg med til og kjenner overmåte godt etter utallige besøk. I hvert fall virker det slik etter mottakelsen han får av folkene på Marisqueira Azul å dømme.
– Du ser det på livlinjen at jeg ofte er innom her, sier han med et lite glis, og ber den joviale servitrisen om menykartet.
Det hjelper trolig heller ikke at kontoret hans bare er et par hundre meter unna – på andre siden av Praça do Comércio.
I labyrinten
Lisboa er en by bygget på erobringer – og følelser. I senmiddelalderen reiste portugiserne ut i verden fra Lisboa og koloniserte land både i Asia, Afrika og Amerika. Det beriket landets kongehus i den grad at Portugal lenge tronet som et av verdens mektigste.
Previous
Next
Koloniseringen startet riktignok i det små, med Ceuta i Nord-Afrika i 1415, samt til øygrupper som Madeira og Azorene. Det var ikke før Vasco da Gama i 1498, som den første europeeren fant sjøveien til India, at Portugals «renessanse» for alvor skjøt fart. En rekke erobringer fulgte i kjølvannet av da Gamas reise, som bragte ære og store rikdommer til landet.
Du kan fremdeles se det i landets arkitektur, selv om hendelsen som har satt dypest spor i Portugals selvforståelse skulle snu opp ned på mye. Et voldsomt jordskjelv på nærmere ni på Richters skala og den påfølgende tsunamien i 1755 rammet Lisboa særlig hardt. Byen ble lagt i ruiner, og selv om innbyggerne på rekordtid fikk gjenreist store deler av den, hadde det oppstått «en rift i byens sjel», for å sitere en av de mange odene som skulle komme til å prege ettertiden.
Jordskjelvet fikk dramatiske konsekvenser for landets plass i verden. For landene rundt benyttet muligheten til å utfordre den svekkede konkurrenten.
Verken økonomisk (jordskjelvet skal ha kostet inntil 50 prosent av landets GDP) eller psykologisk kom landet tilbake til sin tidligere status som stormakt.
– Siden den gang har vi portugisere et nærmest overdrevent behov for å holde fortiden levende, som fotografen Nono Marcelino forklarte meg for noen år siden da jeg vandret rundt i Lisboas eldste bydel – Alfama. Den skiller seg tydelig fra Bairro Alto, med sine trange gater og svingete – og ofte forvirrende – smug som noen steder ender i blindveier.
– For å forvirre en potensiell fiende, mente Marcelino om den mauriske byggeskikken fra den gang Lisboa var en del av al-Andalus.
På et tidspunkt på midten av 700-tallet omfattet det mesteparten av den iberiske halvøya.
En fot i fortiden
En måte å holde fortiden levende på – og følelsene noenlunde i sjakk – er musikkformen fado. Den oppsto på begynnelsen av 1800-tallet, betyr «skjebne», og den følelsesladde og intenst sentimentale sangen inneholder som regel tekster med referanser til fortiden. Den kan også uttrykke ulykkelig kjærlighet og sosial urett, men først og fremst en lengsel etter bedre tider.
Den bittersøte lengten kalt saudade har gått gjennom mange faser, men musikkformen står i dag støtt som en av Portugals fremste kulturelle eksportartikler.
En rekke av byens barer og restauranter – hovedsakelig i Alfama og Bairro Alto – har fadosangere med musikere innom på kveldene. De spiller i rundt 20 minutter før de vandrer videre til neste sted.
På en av de minste barene i Alfama – og samtidig blant de mest populære – ble jeg for noen år siden vitne til noe helt spesielt. En middelaldrende kvinne fra Japan var visstnok så «besatt» av fado at hun flere ganger i året tok turen til Lisboa for å uttrykke besettelsen offentlig.
Lokalet vi befant oss i var fullt i den grad at gjestene sto i vinduskarmene da damen fra Tokyo inntok det trange podiet.
Med en beven i stemmen som kunne forveksles med kattejamring begynte hun først litt forsiktig. I det ellers støyfulle lokalet var det tyst som i graven.
Sangeren var som i sin egen verden der hun bygde opp melodien mot et crescendo. Flere av tilskuerne gråt åpenlyst, og midtveis ut i forestillingen var stemmen blitt såpass kraftfull at den overdøvet klimpringen fra den portugisiske gitaren som akkompagnerte henne, inntil hun nærmest falt sammen i et slags langtrukket ul.
– Jeg går ikke opp etter det der, synes den mannlige sangeren som skulle etterfølge damen fra Tokyo å si der han med uforrettet sak hastet ut døren til neste bar.
Bydelen litt utenfor sentrum bør oppleves for å få en forståelse av Portugals storhetstid, da landets oppdagere – blant annet Henrik Sjøfareren og Vasco da Gama – reiste verden rundt. Det store oppdager-monumentet er alene verdt turen. Belém er ellers et fint område å oppholde i seg særlig på søndagene, når det ikke skjer så mye ellers i byen på dagtid. Du kan vandre rundt i parken Jardim Ultramar, besøke det gedigne klosteret Mosteiro dos Jerónimos, kultusenteret like ved eller bare få deg en kaffe og en smak av de berømte pastéis de nata på Antiga Confeitaria
Tyvenes marked
Tirsdag og lørdag avvikles det berømte Feira da Ladra – Tyvenes marked – i Campo de Santa Clara. Her får du alt fra ubrukelig juggel til sjeldne vinylplater og gamle pelskåper. Husk å prute – og ikke minst – pass på verdisakene. Det heter ikke Tyvenes marked for ingenting.
Fado
Denne ofte hjerteskjærende sangen er best å oppleve i områdene der den ble kjent, som i Alfama eller Bairro Alto. Clube de Fado er et fint sted å starte. Maten er i tillegg god, og musikken holder høyt, internasjonalt nivå.
Trikk 28
Den gamle trikken – Eléctrico 28 – som skjærer gjennom Bairro Alto (gamlebyen) og Alfama er en fenomenal måte å oppleve sentrum av Lisboa på. Den er blitt en smule turistifisert med årene. Likevel finnes det knapt bedre måte komme tett på byen på, og den brukes også av lokalbefolkningen.
Kasino
Den lille byen Estoril ligger en liten taxitur fra sentrum av Lisboa, og er mest kjent som lekegrind for de litt velbemidlede – og et av Europas største kasinoer. Her kan du spille rulett, eller se et av de flotte showene om du heller vil det. Og skulle du gå lei av innendørs-aktivitetene er det flust med gode utendørs-restauranter, barer og ikke minst flotte strender her.
Sintra
Landsbyen en liten kjøretur ut av Lisboa er kjent for sin gedigne 1800-tallsbygninger i romantisk bløtkakestil. Den er beskyttet av UNESCO, og særlig det gamle kongeliges sommerpalasset Pena imponerer.
Nytt torskemuseum
På Praça do Comércio ligger nye Centro Interpretativo da História do Bacalhau i en praktfull bygning som tidligere var et handelshus. Her fortelles den fascinerende historien om Lisboas forhold til torsken, en fortelling der også Norge inngår.
Surferbyen Peniche
I den trivelige havnebyen Peniche kan du benke deg til på en av byens fine fiskerestauranter med utsikt over havnen for å se når en samlet fiskeflåte reiser ut på bankene klokka 14 hver dag. I Peniche vel en time i bil nordvest for Lisboa ligger også noen av Europas mest populære surfestrender, med ditto surfeskoler og brettutleie. Go4Surf er delvis norskeid. Ta ellers en omvei tilbake langs det ville og vakre kysten mellom Peniche og Lisboa.
When and how to go
Reisen dit
TAP flyr direkte fra Oslo hele året. Norwegian flyr direkte til Lisboa i sommerhalvåret. Lufthansa flyr via München og Frankfurt.
Good to know
Bo og spis godt
Bo godt: Hotel Portobay Marques er et lekkert lite boutique-hotell ved Avenida da Liberdade. Midtveis mellom Lisboa og feriebyen Cascais (20 min i tog inn til byen) ligger Hotel Vila Galé Palacio dos Arcos i byen med samme navn. Velg et rom rett ved det flotte bassenget. The Lumiares er herlig tilbaketrukket i Bairro Alto, med lekkert retro-dekorerte rom som minner om små leiligheter. Hotel Lisboa Plaza er også et fint sted. Landemerket Hotel Mundial midt i byen er et prisgunstig alternativ. Pluss også for fantastisk utsikt fra hotellets restaurant i toppetasjen. Lisboa Tejo Hotel holder tross tre stjerner god kvalitet.
Spis godt: Midt i turiststormens øye på Praça do Comércio ligger Marisqueira Azul, som serverer de nydeligste retter fra havet. Michelin-restauranten Belcanto beliggende i et tidligere kloster i Chiado omtales som en av byens absolutt beste. Her kombinerer sjefskokk José Avillez internasjonalt cuisine med lokale retter. Alma i Rua Anchieta er også prisgitt to stjerner i Michelin-guiden. Stedet som også bærer sjefskokken Henrique Sá Pessoas navn berømmes særlig for sine sjøretter, men lam er også noe Sá Pessoa tilbereder til perfeksjon.
Updated 26/11/2022
Bjørn Moholdt - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.