Luksus i sakte fart

Det var trolig et resultat av «prøvingen» underveis, men også fordi det tross alt ikke haster med å komme frem. Snarere tvert imot.

– Skinnegangen på denne toglinjen er jo noe smalere enn for de vanlige togene, og da rister det litt mer, postulerte Juan et par dager inn i reisen som én av forklaringene på «nattleiet».

En drøm

Det er godt mulig, men samtidig er klankingen fra togskinnene og klirringen av krystall noe av sjarmen med en reise som denne. Å være underveis er selve målet for turen, en opplevelse som forsterkes av det stilige, forseggjorte interiøret i mahogny og eksklusive stoffer, de førsteklasses måltidene tilberedt i en egen kjøkkenvogn, og ikke minst servicen fra staben, som i ulastelige, uniformerte antrekk lyder vårt minste vink.

I de nøye restaurerte Pullman-vognene fra 1920-tallet befinner vi oss i en boble, som utvilsomt satte fantasien i sving hos den nevnte Christie da hun opplevde noe av det samme 90 år tidligere. Vi passasjerer anerkjenner hverandre på et dypere nivå, i samme båt så og si. Dog ikke som på et cruiseskip der du alltid kan finne et sted å gjemme deg bort.

På et smalt tog med én salong kan du ikke stikke av, om du vil ut av den ellers godt utstyrte kupeen. En viktig del av opplevelsen er å sosialisere, noe passasjerene er godt innforstått med. Den noe uvanlige situasjonen gir fantasien vinger, og samtalene næring. 

Og en erkjennelse av at det lurer en liten Hercule Poirot i oss alle.

– Jaså, fra Norge. Det har jeg lenge drømt om å besøke, sa plutselig advokaten fra Brasil og brøt seg inn i tankerekken av intriger vi var i ferd med å spinne rundt medpassasjerene.

– Tror jeg drar dit neste år. Hva tenker dere om Nord-Norge på vinteren?

Gode på mat

Som nevnt – El Transcantábrico haster ikke akkurat avgårde. Togreisen går i et par-tre timers intervaller, og for passasjerene er stoppene en viktig del av opplevelsen.

– Slik får vi oppleve en del av Spania vi ellers ikke kjenner særlig godt, forklarte et ektepar fra Mexico by. De to – revisorer av yrke – elsket å reise.

– Vi har gradvis begynt å trappe ned, sa ektemannen, som særlig satte pris på vinene som fulgte måltidene, enten de var i restaurant-vognen eller på en av de mange utvalgte og som regel svært gode spisestedene i byene vi besøkte.

– Nå har jo også Mexico kommet på banen som vinland, som gjør dette ekstra morsomt, mente han.

Underveis besøker vi koselige små og og litt større nord-spanske byer, som kunne by på flere interessante anekdoter, Som at i delstaten Asturias preges flere steder av de såkalte «indianos» – utvandrede spanjoler til Amerika på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet – som kom tilbake og bygde prangende hjem og kulturbygg av pengene de hadde tjent der.  

Du kan se noe av det i Ribadero, men også i strandbyen Gijón, i de trivelige kyststedene Luarca, Ribadesella og Llanes, for ikke å snakke om i San Sebastián.

Sistnevnte er kanskje mest kjent for sin unike matkultur, men strendene der er også verdt å få med seg. De er store og ligger midt i byen. I det hele tatt er San Sebastián en by med en kultur som krever et mer inngående besøk.

Det får bli neste gang.

* * *

Mellom byene er naturen grønn og ofte storslått. Noen steder er det som å reise seg gjennom tropisk regnskog, før du beveger deg opp i høyden i ly av fjellene – som i Potes, som minner om et norsk dalføre.