Fargeklatten i Kaukasus

Påvirkningen fra okkupanter som persere, bysantinere, osmanere, Russland og Sovjetunionen kan leses som en springende historiebok i de mange ulike fasadene, fra neoklassisistiske bygninger i stein til basilikaer fra tidlig middelalder. Og på gatenivå er impulsene fra den moderne verden tydelige: Det kryr av kafeer, hippe restauranter, barer og musikklubber som ifølge kjennere er fullt på høyde med det du finner i byer som Berlin – og Paris.

– Nå skjønner du kanskje lettere økenavnet «Kaukasus’ Paris», sier Tsotne når vi mot ettermiddagen har forflyttet oss til restauranten som av mange omtales som Tbilisis beste – Barbarestan.

Den bekrefter i høyeste grad byens ry som det tidligere Sovjetunionens kulinariske hovedstad.

Skjørt demokrati

Georgia var et land lenge før det eksisterte et Russland, eller Sovjetunionen for den del. Allerede i det fjerde århundre f.Kr. ble opprettelsen av det iberiske kongedømmet – den østlige delen av dagens Georgia – forløperen til den nasjonen som så dagens lys noen århundrer senere.

Det var religion som senere dannet grunnlaget for nasjonsbyggingen, som et av verdens første kristne land. Likevel – i årene frem til landet kom under Det russiske keiserdømmets kontroll i 1801– var Georgia preget av konfliktene som gjerne følger i okkupanters kjølvann.

– Alle prøvelsene har gjort oss seige, mener da også Tsotne.

Han omtaler perioden mellom 1996 og 2003 som «årene i mørket», med interne spenninger som holdt på å sprenge landet i filler, og Russlands sterke innflytelse som bidro til et spenningsnivå som kunne gått helt galt avsted. Krigen i 2008 i kjølvannet av den georgiske invasjonen i utbryterrepublikken Sør-Ossetia ble også en kile i landets forsøke på å tilnærme seg Vest-Europa.

– Det var en hårfin balansegang, og vi ser dessverre fortsatt at det som skjedde for ti år siden preger Georgia, sier Tsotne.

I løpet av et par tiår frem til 2001 forlot to millioner mennesker Georgia. I dag investerer mange av disse i landet. Det gjør Tsotne optimistisk for fremtiden og han fremhever alt det landet har fått til de siste ti årene. Satsingen på turisme, for eksempel, som i 2016 trakk mer enn seks millioner besøkende.

– Demokratiet vårt er skjørt, men reformene de siste 10-15 årene har hatt mange positive konsekvenser. Vi er på rett vei, mener Tsotne.

Gammelt og godt

Samtalen vår går som den ofte gjør i dette landet over noen av landets kulinariske delikatesser. Det lokale kjøkkenet har aner langt tilbake i tid. På Barbarestan og mange av de øvrige tradisjonelle spisestedene i Tbilisi dyrker man mangfoldet fra de ulike kulturene og de mer enn 1500 årene som har gått siden millionbyen var et sentralt stopp langs Silkeveien. 

Det tradisjonelle flatbrødet skal fortsatt aller helst lages i gamle steinovner, som ikke virker en dag yngre enn de var den gang. De minner litt om de indiske tandori-ovnene. Og den klassiske khinkali-dumplingen – fylt med svinekjøtt og friske grønnsaker – har klare likhetstrekk med dem du får servert i Hong Kong.

En herlig verden samlet på et matbord, med andre ord.

– For å komme litt under huden på det typisk georgiske, og hvor sammensatt dette landet er, er da også et måltid et godt sted å begynne, som Iago Birarushvili forklarte meg et par dager tidligere.

Da hadde vi tatt turen ut av Tbilisi, til hans vingård i Georgias gamle hovedstad Mtskheta 20 kilometer nordvest for Tbilisi. I byen med i underkant av 8 000 innbyggere er det funnet arkeologiske funn som daterer den til før 100 f. Kr., som gjør den til en av landets eldste.

Svært mye er med andre ord gammelt i Georgia, noe de er veldig stolte av.

Sterke saker

Og det eldste fenomenet de liker å fremheve, og som de med rette kan være aller mest stolt av, er vinen. Det eldste kjente bevis på vinmaking i Georgia er 8000 år gammelt, små druefrø funnet i gravsteder fra bronsealderen.