I Mago nasjonalpark denne formiddagen i oktober opplever jeg noe jeg har sett før, av alle steder på mine hjemtrakter i Finnmark. Urfolk som holder for øynene med den ene hånden, og strekker ut den andre med åpen håndflate.

– Penger, mumler den unge kvinnen, som i motsetning til flere av sine medsøstre ikke har spjæret underleppen med en diger, rund og fargerikt dekorert munnplate.

Når jeg ikke gir antydning til å innfri vender hun ansiktet bort med en stoisk, uttrykksløs mine og plukker opp et lite nakent barn som har sittet på den gjørmete bakken en stund og bivånet det hele med likegyldighet.

Den unge moren kaster ikke bort tiden mer enn hun må, og med barnet hvilende på hoften finner hun raskt en annen som er villig til å punge ut.

Utsatt gruppe

Mursiene er blant de mest kjente og gjennom-fotograferte stammene i Omodalen, et omfattende landområde som den mektige, livgivende elven med samme navn slanger seg gjennom, inntil den til slutt stråler ut i Turkanasjøen noen mil lengre sør.

ÅPNE LANDSKAP: Mursiene «camper» der de finner det for godt, gjerne på en høyde me god utsikt over slettelandskapet.

Vi finner en gruppe av dem på en høyde i et landskap preget av regntiden. Jorden under de florlette joggeskoene våre er blitt til tykk leire av den svært klebrige sorten, som legger seg i omfangsrike lag under sålene.

Mursiene virker uanfektet. Barna løper nakne og barbeinte rundt, litt avmålt når vi forsiktig beveger oss innover i den midlertidige bosettingen av et trettitalls stråhytter,.

Etter hvert tør de opp. De voksne kommer oss i møte, den ene villere oppstaset med hodepryd og leppeplater enn den andre. Vi er langt fra de første turistene som har kommet på besøk. Dette gjør de for oss, men aller mest for seg selv. De vet hva som selger.

Den staselige karen som leder an i landsbyen kommuniserer med tolken vår på Etiopias offisielle språk amharisk. Tonen er vennlig, og mursiene tåler en spøk. Så lenger det går på vår bekostning, vil jeg tro.

– Mursiene er stolte, sier guiden Bereket Araya.

– De lar seg avfotografere, mot betaling, mye fordi de vet at interessen rundt dem fra besøkende er den beste muligheten de har til å berge kulturen sin.

Og ja, de skjønner verdien av penger.

Det til tross for at kyrne er deres viktigste verdi. Som de fleste andre folkeslagene i denne delen av Afrika er mursiene pastorale – nomader som primært følger kvegflokkene rundt i bushen og på savannen. Det krever betydelige landområder, noe de med tiden er blitt svært presset på.

Du kan lese om de fenomenale steinkirkene i Lalibela HER!

Store oppdemnings-prosjekter og enda større og mer inngripende sukkerplantasjer i mursienes nærområder gjør den flere tusen år gamle nomadiske kulturen veldig utsatt.

– Men i motsetning til noen av de andre folkegruppene i Omo har mursiene klart å holde på folketallet, forklarer Bereket.

– De er nemlig veldig glade i barn, og kvinnene i moden alder får barn omtrent hvert eneste år, sier han.

I tillegg er de fri fra alle moderne stengsler, som ni til fire-jobb, skole og supermarkedenes åpningstider.

– De sender av og til medlemmer av landsbyen inn til byen for å handle, ellers trives de best her for seg selv. For dem virker vårt levesett meningsløst, understreker Bereket.

Forløperen

I hele Etiopia er det rundt 80 ulike stammefolk. Noe nøyaktig tall finnes dog ikke. Det sier med andre ord sitt. Det krever sin mann eller kvinne å holde et slik lappeteppe av et land samlet, noe fredsprisvinner – president Abyi Ahmed Ali – til fulle har fått kjenne på.

Hans anstrengelser med å få fred med nabolandet Eritrea var hovedgrunnen til at han kom til Oslo for å motta nobelprisen, men internt i landet er store deler av befolkningen ikke like entusiastiske. De er stolte over tildelingen, men mest på landets vegne – fordi omverdenen som de fleste jeg møtte sier – har «oppdaget» Etiopia. 

De er i beste fall betingete optimister i forhold til Ali og hans innenriks-politiske anstrengelser. Mange av dem jeg snakket med tror ikke han klarer å være det limet som kreves. Til det er de indre spenningene alt for store.

Vi merker lite til de politiske utfordringene, som hovedsakelig utkjempes i hovedstaden Addis Ababa, der vi ruller videre på hullete, nedslitte veier i den sørlige delen av Omodalen. Av de 16 ulike stammene her befinner åtte av dem seg i området vi er på vei inn i – den sørlige, 165 kvadratkilometer store UNESCO-beskyttede delen av den.