Da ville vesten lå i Spania

Selv for inntil 20 år siden var det knapt et par barer og en matbutikk å finne i de små, sjarmerende landsbyene, som Las Negras noen kilometer øst for Almería. I dag ligger hotellene her og langs kysten nedover til feriebyen tett inntil hverandre. Men de er aldri påtrengende.

Grunnen til det er at mesteparten av området rundt sørspissen av fjellkjeden Sierra del Cabo de Gata er fredet. Almerías nasjonalpark består i hovedsak av dramatisk natur, helt opp til Tabernas-ørkenen, med vulkanfjell og små landsbyer spredt innimellom. Det skal de få fortsette med. Her blir det lite utbygging å snakke om – i all overskuelig fremtid.

Det er med andre ord litt som om tiden har stått stille, selv om veinettet er et helt annet enn for 50 år siden. Da var de knapt som krøtterstier å regne.

Fortidens vrimmel

Almería er både by og kommune, og «hovedstad» i dette ørkenlandskapet. I dag virker den noe søvnig og overlatt til turistene, men det er lett å la seg lure av masseturismen polerende virkning.

Under overflaten banker det et byhjerte med en historie som går helt tilbake til da nordafrikanere regjerte i denne delen av Spania.

Fra året 955 utviklet Al-Mariyya Bajjana (derav navnet Almería) seg til en travel havneby for de mauriske muslimene. Lukk øynene om du står i byens hovedgate og se for deg fortidens vrimmel av arabiske handelsmenn og slavehandlere. For dem var byen et viktig handels-knutepunkt, som importerte varer fra utlandet via havnen – og eksporterte viktige råvarer som silke.

Importerte morbærtrær skapte nemlig områdets viktigste industri. Handelen med mennesker var kun en liten binæring.

Arven etter muslimene

Du kan fortsatt se restene av bymuren som lederen av Córdoba-kalifatet, Abd al-Rahman III, reiste for å sikre at ikke handelen ble truet. I Almería lå også kalifatets marineflåte, som sørget for å sikre ekspansjonen helt opp mot Barcelona og nord i Portugal. For trusselen lå alltid på lur, om det var de kristne som hele tiden presset på eller andre muslimske trosretninger med hevd på retten til å dominere.

Som den regjerende staten i al-Andalus – det muslimske Iberia som omfattet hele den sørlige delen av halvøya – bidro Córdoba-emiratet til en voldsom kulturell og økonomisk oppblomstring. Det skulle selvsagt ikke vare. Slik alle tyranniske systemer gjør møtte emiratet sin skjebne i kampen om herredømme over region og religion.

Alt dette kan du lese ut fra de mange etterlatenskapene i det sørlige Spania. For historisk og kulturelt interesserte er den mauriske påvirkningen fortsatt fremtredende, og en faktor som slett ikke underslås, men dyrkes. I motsetning til cowboyenes korte «regjeringstid» i Tabernas står det kulturelle minnesmerker tilbake etter muslimene mennesker i milliontall årlig kommer for å beundre.

Og flottest av dem alle er Alhambra, riktignok en god kjøretur unna Almería, men verdt avstikkeren. Det ytterst imponerende, strategisk plasserte palasset og festnings-komplekset på en høyde over Granada er Spanias mest besøkte turistattraksjon.

– Den bygningsmessige arven etter muslimene i Spania er jo fenomenal. Den viste hvor avansert deres kultur var. Men for meg er det mellommenneskelige det viktigste. Det var et inkluderende samfunn.

Knutepunkt

Kvinnen som viser oss rundt virker oppriktig berørt av historien om menneskenes gjøren og laden her. I byen Granada som Alhambra troner over levde muslimer, kristne og jøder side om side, i sine egne bydeler, i en kulturell symbiose som vi i dag kan ta lærdom av.