Selv på senvinteren brenner solen. Halvørkenen vi har «forvillet» oss inn minner mer om Nord-Afrika og amerikanske Badlands enn et ferieparadis på den spanske solkysten.
Bare et par mil nordover fra Almería breier et mektig ødeland seg utover i alle retninger.
– Der borte lå Spanias ville vesten, sier Jorge (George) Rubin.
Magre tider
Guiden vår peker mot en øde slette rundt en kilometer unna. Selv minner han om en av skikkelsene i den italienske mesterregissøren Sergio Leones filmer som ble innspilt nettopp her. Brunbarket og skjeggete, med et smil på lur som i neste øyeblikk kan vris i en grimase.
Med et etternavn som skapt for Hollywood er det lett å se Jorge for seg med seksløper og flagrende frakk, i en støvete småbygate i ville vesten.
– Du må bruke fantasien, forklarer han, som om jeg skulle ha sagt ut høyt det jeg tenkte i mitt stille sinn.

Der ute på ørkenplatået ble det skapt små virkelige, men samtidig imaginære samfunn som kulisser for Leones episke spaghetti-verker, som «For en neve dollar» (1964) og «En neve dollar mer» (1965).
Om ikke «Den gode, den onde og den grusomme» (1966) var den beste i trilogien – en film som ikke ble tillatt vist på norske kinoer før i 1982 – var det nettopp denne ikoniske og bloddryppende siste delen i Dollartrilogien som fikk fart på veteranen Clint Eastwoods filmkarriere, og som bokstavelig talt skjøt han opp på Hollywoods stjernehimmel.
Som en av de store legendene i amerikansk film har den tilårskomne Eastwood mye å takke de europeiske western-filmene for, noe han av og til også gjør, på sin egen lakoniske og korthugde måte.
– Det var magre tider, på alle vis, har han blant annet sagt om sin tid i Sør-Spania på 60-tallet.
Som en helt fra sine egne filmer så han seg aldri tilbake da han red inn i en Hollywood-karriere som en av de aller største helteskikkelsene.
Men alt startet her – i den knusktørre halvørkenen i hjertet av Andalucía.
Fredet land
Da Sergio Leone og de andre regissørene av den europeiske western-bølgen dro inn i den spanske ødemarken var det knapt annet her enn kaktuser og reptiler. Selv ute ved kysten – der den ene vakre sandstranden avløse den neste – levde innbyggerne som de hadde gjort i flere hundre år.
Turismen – som først tok til på Mallorca og et par andre steder – var i sin spede begynnelse. Ingen her tenkte strendene kunne brukes til noe – annet enn som lagringssted for fiskebåtene.
De få som fant veien hit utenfra var gjerne søkende personer som så verdien i det øde og jomfruelige. De fant et gjemmested her – som bandittene i Leones legendariske filmer.