Cowboy-kapitalistene som har inntatt Yangon har foreløpig ikke fått fotfeste i denne delen av Myanmar. Stadig nye ferieanlegg dukker opp langs bredden av sjøen, men for utenlandske investorer er bryet foreløpig for stort. Heldigvis, kanskje, for fortsatt er Inlesjøen en attraksjon som frosset i tiden.
Fascinerende roteknikk
Bråket fra båtmotoren er likevel som et varsel om at en ny tid har inntatt landet. Støyen er infernalsk. Bak på den smale, flatbunnete og nærmest rispapirtynne elvebåten harker og hoster det som mest av alt minner om en flymotor, diger som en gjøkunge i et alt for lite spurverede.
Det blottlagte svinghjulet får hele farkosten til å skjelve, og når propellen låres ned i vannet er det et øyeblikk som om hele båten skal ristes i fillebiter. Manøveren får den samtidig til å skyte fart fra land og alt mylderet av mennesker og båter ved kanalbredden i Nyaung Shwe. Målet vårt er «silkebyen» Ko Than Hlaing ute på Inlesjøen, to timers ferd lengre sør.
Inle ligger i delstaten Shan, som lenge har vært et favorittreisemål for de stadig flere som vil vandre rundt mellom landsbyene i det indre av Myanmar. Noen våger sågar å dra helt øst i delstaten, til grenseområdene mot Thailand, der ulike stammer som er langt mer uberørt av sivilisasjonen holder til og som gjerne tar imot besøk.
For førstegangsbesøkende er Inle en god start. I marsjfart er ikke støyen fra motoren lenger så enerverende, og jeg kan begynne å ta inn over meg det spesielle landskapet på sjøen. Allerede ved kanalinngangen like sør for Nyaung Shwe dukker de karakteristiske fiskebåtene opp, som er så små og lave at det av og til ser ut som om fiskerne går på vannet. Den karakteristiske og høyst fascinerende ro-teknikken med beina forsterker inntrykket av noe nesten overjordisk.
– Det ser vanskelig ut, men man lærer fort. Og skulle du falle uti er det liten fare for å drukne, forklarer guiden min Thandar Aung (Tina) når vi farer forbi et par av dem.
– Selv jeg hadde klart meg, sier hun, men det er ingen kvinner å se i noen av fiskebåtene.
Som de flest andre steder i verden er fiskebåten mannens domene.
Stadig mindre
Det er hovedsakelig Intha-folket som lever på og rundt Inlesjøen, og fisket har siden de kom hit fra sør for nærmere 300 år siden vært den viktigste næringsveien. Den 22 ganger 11 kilometer store innsjøen er pussig nok bare halvannen meter på det dypeste (det dobbelte under monsunen), noe som sammen med store mengder siv og flytende planter gjør det noe komplisert å fiske der. Og stadig mindre lukrativt.
