Dette kan da neppe vare, tenker jeg mens jeg nipper til den høye, røde cocktailen jeg ikke aner navnet på og kikker ut over den jomfruelige stranda og havet bortenfor.

STRANDVEI: Daglig tar disse karene snarveien over Ngapali-stranden med dyrene sine.

Solen er på vei ned over Bengalbukta i et dust kveldslys, som skyldes disen etter regnskyllet tidligere på ettermiddagen. Det er ikke et menneske å se der ute, ingen selfiestenger som sperrer for utsikten og forstyrrer opplevelsen av uskyld.

For en stakket stund har vi stranda helt for oss selv, inntil solen har gått ned og den lys rosa himmelen over horisonten har gått over i et dypt skarlagensrødt skjær. 

For idet fargepaletten gjør en ny omdreining mot det blå kommer som ut av intet et knippe okser ruslende og prustende langs strandkanten – to og to under et felles åk – med driverne på slep. 

«For en stakket stund har vi stranda helt for oss selv, inntil solen har gått ned og den lys rosa himmelen over horisonten har gått over i et dypt skarlagensrødt skjær.»

Du kan trolig stille klokka etter dem når de sakte beveger seg bort fra rismarkene og tar snarveien over stranda til landsbyen sin et par kilometer sør for oss, tenker jeg i mitt stille sinn, og får antakelsen bekreftet av servitøren. 

Hun som mange av de andre ansatte rundt oss på ferieanlegget vi har rigget oss til på kommer fra de omkringliggende landsbyene.

– De passerer forbi her hver kveld, til samme tid, sier hun og vinker til en av guttene som smilende gjengjelder gesten.

At de går motsatt vei morgenen etter får vi ikke med oss. Arbeidsgjengen er nemlig på rismarkene lenge før solen – og vi – har stått opp.

En italiener i Myanmar

Myanmar er fortsatt innhyllet i mystikk, lenge etter at engelskmennene forlot landet og overlot det til generalene. Her finner man bråkete byer som fortsatt venter på det store fremskrittet, en landsbygd som knapt har endret karakter de siste tusen år, og mytiske slettelandskaper med templer og et folkeliv som frir til fantasien.

Det er til tider eventyrlig vakkert og annerledes. Kystlinjen stråler om mulig enda mer. Her har det heller ikke vært den store utviklingen siden de engelske koloniherrene var her for å kjøle seg ned.

Med unntak av ett og annet moderne hotell.

Noen hundre kilometer nord for det enorme Irrawaddy-deltaet helt sør i landet ligger kystbyen Thandwe. Her, i Myanmars Rakhine-provins langs den 2000 kilometer lange strandlinjen mot Andamanhavet, ligger Ngapali – trolig den fineste av Myanmars strender. Sanden er hvit og ren, og utsynet over Bengalbukta fra der vi sitter er fabelaktig. Bakenfor svaier palme- og casuarina-trær som et uendelig, fargerikt sceneteppe – bare avbrutt av en og annen landsby og noen få hoteller.

Sandoway Resort er et av disse. Det henter navnet sitt fra byen som idag går under navnet Thandwe. En gang ble den kalt Arakan og var hovedstad i Rakhine. Det er lenge siden nå, flere hundre år før engelskmennene fant veien hit.

Eller italienere for den del, for litt pussig er det at en av eierne bak Sandoway nettopp er Pietro Ohuara, opprinnelig fra den italienske kystbyen Catolica, på en strand angivelig oppkalt etter en annen italiensk kystby – Napoli. Ingen vet helt hvorfor.