Forsiktig, gently, gently!
Den lille karen foran meg snakker i en bestemt, men vennlig tone. Et par skritt bak han tårner et digert beist over den hardtrampete bakken. Med ett kneiser den med hodet og blokkerer et øyeblikk for sola som lenge har kastet sine ubarmhjertelige stråler på gruppen av ivrige «studenter».
Svetten renner som små bekker langs ryggsøylen under våre arbeidsklær i grovt denimstoff, som er selve beviset på at vi snart skal tre inn i de innviddes rekker: Elefanttrenernes.
På elefantryggen
Vi befinner oss i Thailands bevaringssenter for elefanter, også kalt Det nasjonale elefantinstituttet. Det ligger en liten kjøretur utenfor Lampang, syv mil sør for storbyen Chiang Mai. Senteret ble etablert i 2002 for å ta bedre vare på de av Thailands elefanter som i flere år tjente som arbeidsdyr på landsbygda.
Elefantene var i flere hundre år viktige redskaper, men mekaniseringen gjorde dem etter hvert overflødige. I vakuumet som oppsto ble mange av dyrene vanskjøttet, noe som førte til etableringen av instituttet. Her får besøkende lære om elefantens historiske plass i samfunnet, om arbeidet som utføres på instituttet for å bevare og ta vare på dem, og ikke minst anledning til å delta i det daglige arbeidet.
– En fin måte å komme litt under huden både på samfunnet og arbeidet med elefantene, mener William fra London, som sammen med noen venner har har kjøpt seg et tredagers-engasjement som «mahout» – elefanttrener. Til slutt får han som en slags eksamensoppgave være med under et av de daglige showene på senteret, der elefantene viser frem kunster, som tømmerbæring, balansering på stokker og – av alle ting – maling.
– Det er «great fun», men også krevende. Vi skal jo faktisk klare og styre disse digre dyrene på egen hånd.
