Jeg skal bortom fiskerestauranten, men tenkte at jeg ville sitte her en liten stund først!
Den eldre damen ved siden av meg på benken i Vasaparken minner litt om en av de snurrige – ofte snusfornuftige – damene i Lindgrens litterære univers.
Litt som Lindgren selv – lekende og nysgjerrig på verden rundt seg. I senere år ble folk påtrengende, men i starten av den ekstraordinære løpebanen som skrivende er det lett å se for seg hvordan hun hentet inspirasjon til sine mange litterære skikkelser nettopp utenfor stuedøren.
I og rundt parken som syder av menneskelig aktivitet, på denne første ordentlige, skyfrie sommerdagen.
Med blikket vendt ut mot barna som leker på gresset snakker damen om restaurantens fortreffelighet. At hun kommer inn til byen kun for den.
– Men denne gang skal jeg ikke spise der. De lager en pakke med alt tilbehør som jeg tar med hjem, der jeg tilbereder et måltid for hele familien, forklarer hun, som om vi er gamle kjenninger.
Noen ganger kan en 15 minutter lang samtale romme et helt liv.
Sterke meninger
Dalagaten der Lindgren bodde i nummer 46 følger Vasaparkens østlige begrensning. Fra andre etasje og stuen der hun også renskrev sine manuskripter hadde hun god utsikt over parken nedenfor.
– Hun var utdannet sekretær, og stenograferte fortellingene i senga før hun renskrev dem her, forklarer Kjell Bohlund og lener seg mot skrivebordet.
Som tidligere redaktør i Lindgrens forlag Rabén & Sjögren har han inngående kjennskap til et forfatterskap som denne formiddagen har samlet et knippe mennesker fra Russland i øst, til Tsjekkia, Island og USA i vest.
Pippis «mamma» appellerer bredt. Bohlund forteller om en dame som levde enkelt. Tross alle pengene som forfatterskapet genererte bodde hun i den relativt enkelt utstyrte tre-roms leiligheten, som hun sammen med ektemannen og senere alene leide av de som drev restauranten i underetasjen.
– Hun hadde få nære venner, og jeg var ikke en av dem, understreker Bohlund, som underveis i omvisningen forteller om de mange møtene de hadde over spisebordet rett ved kjøkkenet.
– Astrid hadde sterke meninger, og var veldig bevisst på hvor hun ville med sine historier, sier han.
– Hun var ikke bare en fenomenal forfatter, men også en av landets beste redaktører, konkluderer Bohlund.
Pippis mamma fortsatte i jobben som ansvarlig for barne- og ungdomslitteraturen i forlaget til lenge etter at hun slo igjennom internasjonalt.
Slik holdt hun også sin hånd over mye av svensk barne- og ungdomslitteratur.
Ønsket å fly
Stockholm er en strålende by å vandre seg bort i, og Vasaparken er et fint utgangspunkt.
– Her lekte hun med barna, og var ikke redd for verken å slå hjul eller klatre i trærne. Ganske ulikt de fleste andre, mer mondene stockholmere i denne delen av byen, sier Carin Christensen, som senere på dagen følger meg gjennom byens gater, mellom Dalagatan og kontorlokalene dit hun spaserte da hun jobbet i Rabén & Sjögren.
– Jeg tror hun satte pris på rutinen jobben ga, mener Carin.
