Nå er det bare å skalke lukene, tenkte vi mens vi hastet gjennom halvmørket mot spisestedet et steinkast fra hotellet. Cruiset føltes uendelig langt unna.
Den hvite byen var grå under stormkastene fra Atlanterhavet. Regnbyger fikk søppelkasser og paraplyer til å fly veggimellom. Markisene over spisestedets store panoramavinduer vibrerte faretruende.
Det var sulten som trakk oss ut av hotellets lune favn, og vi kom oss inn i restauranten akkurat i tide før himmelens sluser åpnet seg for alvor.
– Fortsetter dette, kan det spøke for hele cruiset, tenkte vi.
En aperitivo eller to senere i hyggelig selskap fikk oss på andre tanker enn den forestående ferden over Biscayabukten.
Merket knapt skipet
Før Norwegian Aqua skulle krysse Atlanterhavet til hjemmehavnen i USA, var vi invitert til å teste skipets fortreffeligheter. Turen gikk fra Lisboa til Southampton – den britiske havnebyen der Titanic la ut på sin jomfrutur i 1912, og der mange av dagens Europa-cruise starter eller avsluttes.
Som beskrevet var dette lettere sagt enn gjort. Stormen som var annonsert et par dager tidligere, gjorde at skipet måtte sirkle utenfor kysten i påvente av roligere vær. Havna ble stengt for all skipstrafikk.
– Utfordringen er vinden, som tar tak i det 70 meter høye og 300 meter lange skroget når det skal legge til kai, fikk vi forklart da vi morgenen etter måtte vente med ombordstigning.
| 
| 
| 
