Vi er langt ut i september når vi går i land fra ferga etter overfarten fra Dagebüll på fastlandet, men brisen fra vest under en skyfri himmel er som en sommervarm omfavnelse.
Når jeg ved titiden på formiddagen treffer Ann-Kathrin Meyerhof som skal vise meg rundt har dagen såvidt begynt for innbyggerne her. Mange av de jeg møter både langs de hyggelige landeveiene, på strendene og i de koselige landsbyene er i et slags evig feriemodus.
«Er været dårlig er det jo bare å kle seg, eller «skalke lukene» på strandkurven».
– Tiden går saktere her enn i Hamburg, det er liksom ingenting som haster, forklarer Ann-Kathrin, som kjenner den tyske storbyen godt.
Den ligger knapt tre timer – og en evighet unna – for innbyggerne her.
Föhr og de nord-frisiske øyene føles som en helt annen verden enn den vi forlot på fastlandssiden. Det skyldes trolig at den er adskilt fra land, og ikke umiddelbart tilgjengelig. Likevel er det mange som finner veien hit, hovedsakelig tyskere. Det UNESCO-beskyttede Vadehavet som omkranser Föhr og strekker seg helt ned til Nederland er trolig mer kjent i Norge enn «Den grønne øya».
