MOT KVELD: Solen går ned over vestsiden av Malta, der de berømte Hagar Qim-templene ligger, og hvor Maltas 7000 år gamle historie begynner.
People & places
I stormens øye
NO
Bli med til "De gale hunders øy"
SHARE THIS ARTICLE
Malta ligger som en liten kile i Middelhavet, i et kulturelt veikryss mellom Nord-Afrika, Italia og Midtøsten, som gjør øya til en historisk og kulinarisk opplevelse av de sjeldne.
Malta har alltid vært omgitt av drama. Man finner spor av konflikter allerede hos de første innbyggerne her, blant ruinene av de gamle førhistoriske steintemplene i Haga Quim for mer enn 7000 år siden.
MATMEKKA: Cent´Anni Antica Bottega del Vino med innehaveren René Muscat (t.h.) og kokken Bernice bak roret serverer de herligste retter, i tillegg til øyas beste viner.
Helt frem til vår tid gikk det hett for seg, til slutten av 1970-tallet, da de siste britiske sjømennene – «de ville hundene» – ble hentet hjem. Den livlige byen Valletta – og med det resten av Malta – gikk med de hjemsendte gastene inn i en 30 år lang tornerosesøvn.
Det var kanskje på tide?
Eksklusiv vin
Uro skaper muligheter. Malteserne har som et resultat av det tatt til seg det beste av de mange ulike kulturene som opp gjennom historien har gjort seg bemerket på øya. Du merker det særlig ved matbordet. Nesten uansett hvor du spiser er rettene en blanding av italiensk, arabisk og middelhavsmat.
I tillegg er spisestedene utformet akkurat slik vi nordmenn setter så stor pris på.
For det er ofte rustikt, helst i historiske omgivelser – og måltidene varer i timevis.
I Cent’ Anni Antica Bottega del Vino i landsbyen Gharghur, en liten kjøretur fra Valletta, ligger middelhavsfølelsen og historiens gang tommetykt i veggene. Cent’Anni var en tradisjonell vinbar, lenge hovedsakelig frekventert av britiske soldater. Med årene er den utvidet til restaurant. Etablissementet fra 1800-tallet er lite og intimt, delt opp i små plattinger på ulike nivåer oppover i bygget.
– Maltesisk mat tar opp i seg så mange ulike kvaliteter du skal lete lenge for å finne maken til, mener da også innehaveren René Muscat, som gjør kvelden vår på Cent’ Anni til et gastronomisk høydepunkt.
MATGLEDER: Mat eren viktig del av av Maltas kultur.
KARAKTER: Fiskerne i Marsaxlokk er med på en god skrøne.
MATRIKE: Påvirkningen blant annet fra italiensk cuisine er påfallende på mange av Maltas restauranter.
SPESIAL: Disse klassiske go’bitene fylt med mandler lages i forbindelse med Allehelgensnatten.
MDINA: Den gamle hovedstaden troner som en himling over Maltas kulturlandskap.
Hans milde vesen og utsøkte mat – tilberedt av den unge kokken Bernice – er et sted man lett forelsker seg i. Bare det nybakte brødet med lokal olivenolje til hadde vært nok, men det kommer hele tiden mer – laks med kapers, villsvinravioli og friterte fiskeboller.
Deretter følger pølser med karamellisert løk, and og ravioli med gresskar og muskatnøtt.
Og da har vi ikke snakket om vinen, en vidunderlig lokal variant av produsenten Markus Divinus.
– Det finnes bare rundt 300 flasker av denne, forklarer René forsiktig, uten å ville legge noen demper på stemningen, som tiltar i styrke etter den andre flasken.
Det går enda en Divinus før måltidet er over. Og kvelden har såvidt begynt.
I stormens øye
Maltas rike historie nådde et foreløpig høydepunkt – eller vendepunkt vil noen heller si – da apostelen Paulus gikk i land i år 60 evt. Hans ringe tilstedeværelse skulle stake ut den videre kursen, for på den tiden vokste religion frem som en maktfaktor rundt Middelhavet helt opp til våre breddegrader.
SKOMAKEREN: Gamle kunstner holdes i hevd i Maltas gamle hovedstad Mdina.
Noen hundre år senere – etter at kristendommen var solid etablert på Malta og den øvrige vestlige verden – oppsto islam som en konkurrent og etter hvert opponent. I noen år på behørig avstand, men det skulle ikke vare.
Det etter hvert betente forholdet de to store religionene imellom skulle endre landegrenser, og millioner av mennesker ble flyttet på, makthavere avsatt, og nye herrer kom inn i deres sted.
I disse turbulente tidene, med maurerne fra Nord-Afrika dypt inne i Spania, og tyrkerne på god vei til å invadere resten av Europa, lå Malta for en stakket stund tilsynelatende idyllisk til i stormens øye.
Det skulle ikke vare.
Enorme murer
Hundre år før osmannerne banket på Europas dør i Wien prøvde de seg på Malta. Her hadde Johanitterordenen – opprinnelig en sykepleierorden opprettet av munker – forskanset seg, etter tidligere å ha blitt drevet fra Rhodos av Suleiman den store.
Etter et par mellomspill, blant annet på Sicilia, fikk det som på midten av 1500-tallet ble hetende Malteserordenen etablere seg på øyene Malta og Gozo, mot en symbolsk sum til den tysk-romerske keiser på én maltesisk falk.
Etter utallige invasjoner og plyndringer av fønikere, romere, normannere, nordafrikanere og pirater – for å nevne noen – var det relativt rolig en periode under den kristne, militære ridderordenen.
Men, Suleiman og hans enorme hær ga seg ikke, og i 1565 – ved hjelp av den største flåtestyrken siden antikken – beleiret osmannerne Malta. Øyene var en krumtapp i osmannernes videre ekspansjonsplaner, en torn i øyet på sultanen, rett og slett.
Som på Rhodos var Malteserordenen, nå med hærfører Jean de Valette i spissen, i klart mindretall. Men i motsetning til den gang – da rundt 7 000 riddere sto mot 200 000 muslimer – holdt de ut og fikk stoppet Suleimans raid i Middelhavet.
Utmattelseskrigen varte i fire måneder, og etter seieren ble byen Valletta hovedstad på øygruppen – selvsagt oppkalt etter den franske adelsmannen som ledet forsvaret av den.
Erfaringene fra krigen med muslimene fikk stor betydning for den fysiske utformingen av det nye hovedsetet. For å motstå nye angrep ble det reist gedigne bymurer. Innbyggerne forskanset seg rett og slett bak enorme forsvarsverker.
Det kostet, men penger til gjenreisningen strømmet inn fra hele Europa. Betydningen av seieren over osmannerne, som på den tiden ble ansett som uovervinnelige, kan ikke undervurderes og ble satt stor pris på. Malteserne hadde med sitt store mot vist at det var mulig å stå i mot, noe som utvilsomt hadde betydning da tyrkerne på midten av 1600-tallet prøvde seg en siste gang på Europa.
I HAVNA: Langs havnepromenaden i Marsaxlokk på Malta er det mange og hyggelige små kafeer og spisesteder.
Men det er – som man gjerne sier – en helt annen historie.
Byens hjerte
Freden senket seg, inntil Napoleon på slutten av 1700-tallet trengte seg på underveis for å erobre Egypt. Det holdt i et par år, da britene kom til unnsetning. Malta ble til slutt slukt av Det britiske imperiet, og den siste brikken i den fargerike mosaikken som utgjør dette lille landet ble lagt.
«Malteserne har (…) tatt til seg det beste av de ulike kulturene som (…) har gjort seg bemerket på øya.»
BARONESSEN: Christiane Ramsay Scicluna, baronessen av Tabria, viser gjerne rundt i hagene i familiens Palazzo Parisio i Naxxar.
FARGER: Solen vasker gjerne bort fargene, men malteserne tar igjen.
KONTRASTER: Hverdagsliv i Mdina.
UNDER JORDEN: St. Paulus-katakombene er Rabats mest kjente attraksjoner.
GATEMAT: Mye av maten på Malta er lett tilgjengelig.
KORSET: Det berømte malteserkorset kan kjøpes i alle valører.
VENNLIG: Servitørene i Valletta sparer ikke på smilene.
GATELIV: Litt utpå sesongen er det noe glissent på utestedene i Valletta.
REPUBLIC STREET: Vallettas travleste gate.
BUNKER: Den verdenskjente italienske arkitekten Renzo Piano – mannen bak Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen i Oslo – er ansvarlig for den nye parlamentsbygningen i enden av Republic Street. Onde tunger omtaler den som «bunkeren».
ATTRAKSJON: De tradisjonsrike luzzu-båtene er svært fargerike, og blant Maltas fremste attraksjoner.
FINE SMUG: Valletta er ikke stor, men det er likevel flere smug å gå seg bort i.
MURENE: De har tålt mange støyter opp gjennom århundrene.
FORSVARSVERKER: Etter osmannernes beleiring på midten av 1500-tallet ble murene rundt Valletta reist for å hindre nye erobringsforsøk.
FLERE KIRKESAMFUNN: Koptisk samling i St. Katerina-kirken i Valletta.
GODT FORSVAR: Flere har gjennom historien forsøkt å trenge gjennom bymurene i Valletta.
HEST OG KJERRE: Tett trafikk gjør at det kan lønne seg å bruke alternativt transportmiddel.
I SMUG: I Valletta er det mange hyggelige, smale smug å gjemme seg bort i på kveldstid. Som her i den tidligere suspekte gaten Strait Street.
VERDENSKJENT: Et av den italienske mesteren Caravaggios (1571-1610) mest berømte malerier, Halshuggingen av St. Johannes, henger lett tilgjengelig i St. Johannes-katedralen rett ved Vallettas hovedgate Republic Street.
Previous
Next
BIENES HISTORIE: Navnet Malta kommer fra grekernes ord for honning – meli, og ingen kan mer om bienes liv og historie enn den eksentriske birøkteren Arnold Grech.
Et brutalt intermesso under Andre verdenskrig – da Malta ble utsatt for det største bomberegnet i Europa – var et direkte resultat av den britiske tilknytningen. Et forhold som gradvis gikk opp i limingen utpå 1960-tallet.
I 1974 oppsto Malta som selvstendig republikk, noe som landet blant annet feiret med å kalle hovedgaten opp etter den nye statsformen.
Republic Street er imidlertid ikke byens mest kjente ferdselsåren. De eldste av de ofte omfangsrike båtførerne som idag frakter turister i hopetall over Grand Harbour, som binder Valletta med «De tre byene» Senglea, Cospicua og Birgu (nå kalt Vittoriosa), er det en helt annen gate som gjelder.
For dem er Strait Street byens hjerte.
Kastet lenkene
Etter Andre verdenskrig var Strait Street lenge kjent som «Europas største sjømannskneipe», og det mest strålende horestrøket mellom Suez og Gibraltar. Når den britiske marinen ankret opp på motsatt side av Grand Harbour var det båtførerne i luzzuene – de fargerike små, fiskebåtene som idag er en turistattraksjon på linje med Venezias gondoler – som fikk oppgaven med å frakte de sulteforete marinegastene til Valletta og byens svar på Hamburgs Reeperbahn.
– De ville hundene ble hektet av lenken, som gastene selv beskrev fenomenet.
I Strait Street var det jazzklubber og røde lykter, ølkneiper og jenter som visste hva de unge guttene ville ha mer enn noe annet. Og tatoveringssalonger, og det er ikke få tidligere gaster der ute med bleke minner på kroppen etter en tur innom noen av disse. For det var ikke uvanlig at sjømennene landet der i en tilstand hvor de knapt nok visste hvor de var, og langt mindre hva de skulle tatovere på armen.
BIENES BIDRAG: Ikke bare får vi honning, men insektene er viktig for artsmangfoldet.
Eller på ryggen for del, for historiene er flere om amerikanere som fikk tatovert Union Jack der, og vice versa.
En sjømanns gjenfortelling skal man dog som alltid ta med en klype salt, og mange av historiene har vokst med årene. Og med det også gatens rykte. Samtidig er det et ubestridt faktum at da britene trakk seg ut forsvant også pulsen i Strait Street.
Og i Valletta for den del.
Det prøver gode krefter nå å endre på. Tico-Tico er en av flere barer og musikklubber som har fått både innbyggere og besøkende tilbake til Strait Street. De ville hundenes tid er kanskje over, men som malteserne ellers har utholdt en usedvanlig dramatisk, 7000 år gammel historie er det fortsatt mye liv igjen i de mørke bakgatene.
Maltas hovedstad er som et eneste stort utendørsmuseum, med sin barokke arkitektur donert av Johanitterordenen. Det er nesten umulig å forestille seg at Malta var Europas mest bombede by under Andre verdenskrig. Til det virker den merkelig uberørt av tidens tann.
Flanér langs hovedgaten (Republic Street), ta en avstikker til St. Johannes-katedralen der det berømte Caravaggio-bildet Halshuggingen av St. Johannes henger, og gå deg bort i smugene. Litt utenfor allfarvei er det mange gode restauranter og intime vinbarer, blant annet i Strait Street (se hovedartikkel).
Bli kjent med vinen
Joda, selv om øya er liten er vinproduksjonen ganske omfattende. Det meste av vinen fortæres imidlertid her. Prøv deg frem på øyas mange vinbarer, eller gjør som oss og besøk en av produsentene. Marsovin Wine Cellars er et flott sted å begynne. Her får du både en innføring i historikken knyttet til produksjonen av maltesisk vin, og ikke minst en smak av den.
Dagstur til Gozo
Valletta er fin, men etter et par dager kan noen og enhver bli litt rastløs. Da kan en dagstur til naboøya Gozo være det man trenger. Lillebroren rett nordvest for øya Malta når du med ferga. Den tar knapt en halvtime.
På Gozo – som betyr glede – kan du dra til det imponerende saltbassengene Qbajjar Salt Pans & Xwenjni, hugget rett ut av kalkstein, og til de imponerende oldtidstemplene i Gjantija. For en lengre lunsj anbefales et besøk hos Philip Spiteri på restaurant Ta’ Philip, som serverer de herligste retter. Han arrangerer også matkurs.
Postkortbyen Marsaxlokk
Fiskerlandsbyen Marsaxlokk en liten kjøretur fra Valletta er et sted alle må innom, og det er ikke rart. Havneområdet med de fargerike luzzu-båtene er som hentet ut av et postkort. Det er hyggelig å vandre langs strandpromenaden, kanskje handle noen suvenirer fra de mange salgsbodene, eller ta en lunsj på en av restaurantene som løper parallelt med kaiene.
For morgenfuglen er det verdt å få med seg fiskemarkedet, der fiskerkonene står for salget.
Den stille byen
Den første hovedstaden på Malta het Mdina, der Rabat er forstad, og oppsto som bosetning da romerne regjerte i disse farvannene. Byggestilen er en blanding av barokk- og middelalder-arkitektur.
Rabat – omtalt som Den stille byen – er idag mest kjent for St. Paulus-katakombene. I disse hulene skal den kjente apostelen ha oppholdt seg i tre måneder, etter et forlis utenfor Malta.
When and how to go
Reisen dit
Norwegian flyr til Malta i sommerhalvåret. Ellers flyr SAS, Lufthansa til Malta hele året, med én mellomlanding. Flere norske turoperatører arrangerer også reiser til øygruppen.
Good to know
Spis og sov godt
MATØY: Maltesisk cuisine er en blanding av mye av det du finner i landene rundt.
Spis godt: Tal-Petut i Vallettas naboby Vittoriosa er en liten reise verdt. Beliggende i Maltas eldste hus serverer innehaveren Donald Caligari de herligste, hjemmelagete retter (uten tilsettingsstoffer). Rubino i Valletta er en annen gastronomisk lekkerbisken. Legligin Wine Bar er også et hyggelig og bra spisested.
Cent´Anni Antica Bottega del Vino i landsbyen Gharghur en halvtime i bil fra Valletta er et veldig bra og ikke minst romantisk spisested, der man tilbyr fenomenale viner (se hovedsak). Guzé Bistro er ellers et sted som er lett å anbefale. Også dette ligger i Valletta. På familierestauranten Diar-il-Bniet i Dingli tilbys det retter av råvarer fra egen gård.
Bjørn Moholdt - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.
