La oss drar opp i åsen. Jeg vet om et sted der ingen vil finne oss…

Begjæret brant i ham da kjæresten svarte ja, tok hånden hans og lot seg lede med langs den nesten gjengrodde og svingete kjerreveien.

GJEMMESTED: Borgo di Vagli smyger seg inn i den toskanske landskapet, og er omtrent umulig å oppdage på avstand.

De sjanglet oppover i nesten en time, to skritt frem og et tilbake i opprømt glede over å endelig være sammen igjen.

Høyere oppe breiet dalen seg ut under dem. På andre siden fra der de til slutt ble stående reiste vakttårnet seg trassig opp over inngangen til fjellene, som en moralens pekefinger, men de to lot seg ikke affisere.

– Vi er fremme, ingen finner oss her, mente den unge mannen, som snudde seg for å gå videre, og i samme øyeblikk fikk øye på de sammenraste, overgrodde steinbygningene som klamret seg til fjellskråningen.

Naturen hadde krevd de uthogde steinblokkene tilbake, men ruinen levde fortsatt i håpet om at noen en dag ville finne dem og gi dem nytt liv.

Over hodene deres kvitret fuglene våryre, sirissene sang, men ellers var det helt tyst.

– Dette må jeg fortelle Fulvio, var det første mannen tenkte, før kjæresten trakk ham med til et lunt leie i en liten åpning mellom de gamle oliventrærne, der gresset var så grønt som det bare kan være en vårdag etter regnet i Toscana.

Tilbake til røttene

Sivilingeniøren Fulvio di Rosa liker å fortelle historien om medarbeideren som fant hans livs største kjærlighetsprosjekt. Han utbroderer ikke historien i like stor grad som jeg har gjort, men fantasien får oppdrift i det smellvakre toscanske landskapet. Det er så lett å fortape seg i det, som mange gjør når de besøker de gamle renessansebyene, vingårdene – eller sykler langs grusveiene og markene som kranser dem.