Der jeg står midt i vrimmelen av mennesker i Indias hovedstad New Dehli flimrer en annen opplevelse for mitt indre øye: En flyreise noen år tilbake, over Amazonas-floden der de to mektige elvene Solimöes og Rio Negro møtes.

SYKKELTAXI: Rickshawen er fortsatt et viktig fremkomstmiddel i indiske byer, men de blir færre til fordel for stadig flere biler.

I flere kilometer renner de stille ved siden av hverandre – den ene nærmest melkehvit, den andre mørk og mystisk – nedover det brede elvefaret, inntil de gradvis blander seg og flyter videre sammen den lange veien ut til Atlanterhavet.

Her jeg står i mylderet som er det moderne India, et land med en fot i middelalderen, den andre på full fart inn i fremtiden, er flyten av mennesker – i sarier og sandaler, Armani-dresser og lakksko – som to ulike elver som der fremme et sted vil blande seg til en mektig flod.

Det hele er som et bilde på et India i sterk fremdrift, på naturkrefter ingen kan stoppe. Og som to parallelle universer på uunngåelig kollisjonskurs.

Opp til overflaten

På en av de mange nye og brede motorveiene i det nordlige India er vi en stund den eneste bilen på den noe ujevne asfalten. Veien er privatbygd, og for å komme til neste bestemmelsessted mer enn 300 km unna koster det 500 rupis – rundt 50 kroner  – i bompenger.

Sammenlignet med Europa virker det ikke særlig kostbart, men sjåføren min Mahaveer forsikrer meg om at for de fleste her er prisen omtrent uoverkommelig. Folk er blitt drept i kontroversen rundt de private veiene, og den omfattende korrupsjonen som har fulgt i kjølvannet av utbyggingen.

– Folk flest velger som regel de gamle veiene, selv om det tar tre-fire ganger så lang tid, sier han.

«Navnet vekker minner fra barndommen. Aimée Sommerfeldts barnebok Veien til Agra (1959) var en gjenganger i Barnetimen på 1960- og 70-tallet.»

I disse øde traktene, der det kan synes lengre enn vanlig mellom menneskene, er det å ha bil fullstendig uoppnåelig. I landet der nesten 400 millioner innbyggere fortsatt befinner seg under fattigdomsgrensa handler det først og fremst om å overleve fra dag til dag. Å ha penger tilsvarende det en bil koster er nesten hinsides fatteevnen.

– Indere flest lever veldig i øyeblikket, de vet rett og slett ikke hva morgendagen bringer, som guiden min Vikram forklarte meg noen dager senere. Vi snakket om fremtiden, om hva som venter Indias mange folkegrupper i årene fremover.

– Å se for seg livet i neste uke  – eller om et år – er ikke bare deprimerende. Det blir i grunnen ganske meningsløst, ifølge Vikram.