MAUSOLEET: Ganesh titter inn i rommet der mogul Humayun er stedt til hvile, i det enorme parkanlegget anlagt til hans ære.
People & places
Den upolerte juvelen
NO
I hjertet av India
SHARE THIS ARTICLE
India var juvelen i den britiske kronen. Imperienes tidsalder er forbi, men under den upolerte overflaten glimrer det fortsatt i edelsteiner som tar pusten fra deg.
Der jeg står midt i vrimmelen av mennesker i Indias hovedstad New Dehli flimrer en annen opplevelse for mitt indre øye: En flyreise noen år tilbake, over Amazonas-floden der de to mektige elvene Solimöes og Rio Negro møtes.
SYKKELTAXI: Rickshawen er fortsatt et viktig fremkomstmiddel i indiske byer, men de blir færre til fordel for stadig flere biler.
I flere kilometer renner de stille ved siden av hverandre – den ene nærmest melkehvit, den andre mørk og mystisk – nedover det brede elvefaret, inntil de gradvis blander seg og flyter videre sammen den lange veien ut til Atlanterhavet.
Her jeg står i mylderet som er det moderne India, et land med en fot i middelalderen, den andre på full fart inn i fremtiden, er flyten av mennesker – i sarier og sandaler, Armani-dresser og lakksko – som to ulike elver som der fremme et sted vil blande seg til en mektig flod.
Det hele er som et bilde på et India i sterk fremdrift, på naturkrefter ingen kan stoppe. Og som to parallelle universer på uunngåelig kollisjonskurs.
Opp til overflaten
På en av de mange nye og brede motorveiene i det nordlige India er vi en stund den eneste bilen på den noe ujevne asfalten. Veien er privatbygd, og for å komme til neste bestemmelsessted mer enn 300 km unna koster det 500 rupis – rundt 50 kroner– i bompenger.
Sammenlignet med Europa virker det ikke særlig kostbart, men sjåføren min Mahaveer forsikrer meg om at for de fleste her er prisen omtrent uoverkommelig. Folk er blitt drept i kontroversen rundt de private veiene, og den omfattende korrupsjonen som har fulgt i kjølvannet av utbyggingen.
– Folk flest velger som regel de gamle veiene, selv om det tar tre-fire ganger så lang tid, sier han.
«Navnet vekker minner fra barndommen. Aimée Sommerfeldts barnebok Veien til Agra (1959) var en gjenganger i Barnetimen på 1960- og 70-tallet.»
I disse øde traktene, der det kan synes lengre enn vanlig mellom menneskene, er det å ha bil fullstendig uoppnåelig. I landet der nesten 400 millioner innbyggere fortsatt befinner seg under fattigdomsgrensa handler det først og fremst om å overleve fra dag til dag. Å ha penger tilsvarende det en bil koster er nesten hinsides fatteevnen.
– Indere flest lever veldig i øyeblikket, de vet rett og slett ikke hva morgendagen bringer, som guiden min Vikram forklarte meg noen dager senere. Vi snakket om fremtiden, om hva som venter Indias mange folkegrupper i årene fremover.
– Å se for seg livet i neste uke– eller om et år – er ikke bare deprimerende. Det blir i grunnen ganske meningsløst, ifølge Vikram.
VERDIG: Skomaker på fortauet i Jaipur.
TEPPEMAKER: Denne kvinnen i Jaipur bruker flere måneder på å lage ett teppe.
GIFTEKLAR: Denne unge kvinnen utenfor Agra prøver ut sarien hun skal gifte seg i.
VINDPALASSET: Den rosa byens mest kjente byggverk er Hawa Mahal – vindpalasset – ble bygget som husvære for maharajaens kvinner og harem, og konstruert slik at kvinnene kunne se ut, men ingen inn.
Etter noen mil på den tre timer lange reisen til Agra sakker Mahaveer farten. Hundre meter foran oss krysser en strøm av mennesker den brede motorveien, og på andre siden skimter jeg et lite tempel.
– Det er Shivas (hinduistisk gud) bursdag, de skal over dit for å be, forsikrer han meg som en forklaring på elven av mennesker som i sakte film beveger seg over den varme asfalten.
Etter å ha observert menneskemengden et par minutter setter Mahaveer fart på den slitne bilen, og sikksakker forsiktig gjennom folkehavet. Noen virker beruset, andre uanfektet, men det er ingen smilende mennesker å se.
Plutselig dundrer en kar knyttnevene i bilruten med voldsom kraft, og Mahaveer akselerer ut av mengden. Mannen fråder av sinne, men blir tatt hånd om av andre som roer ham ned.
– Nylig ble noen overkjørt og drept her, sier Mahaveer noe slukøret når vi er i sikkerhet på andre siden av menneskestrømmen.
Et ulmende sinne til myndighetene som i større eller mindre grad har lukket øynene til den underutviklete landsbygda, fattigdommen, den omfattende korrupsjonen og de enorme sosiale og økonomiske forskjellene i det omfangsrike landet brøt et øyeblikk overflaten.
Gullets kraft
Et par timer senere er vi fremme i Agra. Navnet vekker minner fra barndommen. Aimée Sommerfeldts barnebok «Veien til Agra» (1959) var en gjenganger i Barnetimen på 1960- og 70-tallet. I den dramatiske fremstillingen om to barns reise til storbyen fanget Sommerfeldt inn menneskemylderet, luktene og landeveisstøvet. Etter 40 år blir den fengslende, formative historien endelig fargelagt og rollebesatt. Det er som om tiden har stått stille siden den varme fortellerstemmen mante frem bildene fra India, og Maya og Lalus strabasiøse ferd gjennom et skummelt, men også fascinerende land, og slik klistret oss til radioapparatet hver eneste lørdag ettermiddag.
Og fortsatt ligger det mennesker i rennesteinen. En staselig kledt mann med et mykt smil syr om klær under et akasietre som kaster skygge over det buktende fortauet. En kvinne i fargerik sari og gull i nesen holder et barn på armen mens hun forsøker å møte blikket mitt når jeg går ut av bilen mot hotellet på andre siden. Hjemmet hennes er et lite, lavt skur med bølgeblikktak like ved hotellinngangen.
Gaten er skillet mellom to verdener.
Likevel – selv i den ytterste nød – blinker det i edelt metall også blant dem som knapt har sko på beina, eller tak over hodet.
– For indere er det lykkebringende å eie gull, forklarer Vikram når vi dagen etter er på vei ut av Agras kaotiske sentrum.
«Gudfryktigheten symbolisert gjennom det edle metallet er med andre ord – og praktisk nok – godt integrert med det verdslige.»
For mange utgjør gullet eneste økonomiske sikkerhet. Penger på bok er ikke noe alternativ for menneskene på den laveste rangstigen. I ulike høytider skraper selv de fattigste sammen det de har av penger og handler gull. Senere – om ikke noe uforutsett skjer – går gullet i arv til barna.
Det edle metallet knytter seg til hinduismen, som det rituelt reneste. Samtidig er det forbundet med velstand og suksess.
Gudfryktigheten symbolisert gjennom det edle metallet er med andre ord – og praktisk nok – godt integrert med det verdslige.
FESTKLEDT: Indere fra hele landet kommer for å besøke Taj Mahal, og da kler de seg gjerne opp i sin fineste stas.
For kjærligheten
Utenfor Agra ligger det sagnomsuste Taj Mahal, det enorme palass-komplekset i hvit marmor bygget som en hyllest til kjærligheten. For inderne selv er et besøk her som en personlig pilegrimsferd, en bekreftelse på de gode kreftene i verden, og på egen vilje og evne til å gjøre godt i verden.
Ingen snakker høyt om det faktum av byggherren ble fengslet og innesperret av sin egen sønn, og døde som en slagen mann.
– Håndverkere fra hele verden kom hit for å fullføre Shah Jahans visjon om en verdig grav for sin yndlingskone Mumtaz Mahal, forklarer Vikram i en ærbødig tone.
«For er det noe som fenger med Taj Mahal er det alle menneskene som kommer hit for å beundre dette høydepunktet i islamsk arkitektur.»
Mumtaz døde da hun fødte sitt 14. barn – i 1631 – og ektemannen tenkte senere å bygge et tilsvarende mausoleum i sort marmor over seg selv. Da sa sønnen Aurangzeb stopp og kastet far i fengsel.
«Tåren på evighetens ansikt», som poeten og nobelprisvinneren Rabindranath Tagore har beskrevet byggverket ved Jamuna-elven, representerer et høydepunkt i stormogul-arkitekturen, og virkeligheten overgår all reklamen. Det skyldes ikke bare at du med hendene kan føle på marmoren, på de intrikate inngraveringene og omfanget av arbeidet, men også møte menneskene som valfarter til Mumtaz Mahals siste hvilested.
For er det noe som fenger med Taj Mahal er det alle menneskene som kommer hit for å beundre dette høydepunktet i islamsk arkitektur. De kommer alle steder fra. Taj Mahal er et symbol på Indias storhet, bygget da riket bredte seg ut over dagens landegrenser, inn i Afghanistan, Pakistan og Bangladesh.
– De gamle stormogulene og føydalsystemet de hersket over er muligens ikke så mye å gråte over for den menige inder, sier Vikram noe prosaisk, og er ikke blind for at Taj Mahal for folk flest representere noe dypere, noe mer basalt og personlig.
– Kanskje er det lengselen etter den uoppnåelige kjærligheten, undrer ungkaren som fortsatt bor hos sin mor, og blir tankefull.
HURTIGMAT: Gatematen i India – som her i New Dehlis gamleby – er veldig billig, men anbefales ikke dem med svak mage.
MØTESTED: Det røde fortet i New Dehlis gamleby er et populært utfluktsmål også for byens og landets egne innbyggere.
UNESCOBYGG: Mogulen Humayuns gravsted er blant New Dehlis største attraksjoner, bygget av hans kone Bega Begum i perioden 1569-70. Dette var for øvrig det første hageanlegg av denne typen i sitt slag på den indiske subkontinent.
KOMMER FREM: Med rickshawen er det enklere å komme frem i Indias til tider kaotiske trafikk, som her i Jaipur.
OBSERVATORIUM: Det imponerende astronomiske observatoriet Jantar Mantar (på UNESCOs verdensarvliste), bygget av Jai Singh II på 1700-tallet, ligger utendørs midt i Jaipur, og mange av instrumentene som blant annet kunne beregne tiden og stjernenes posisjon ble bygget av maharajaen selv.
UNDERHOLDNING: Amber-palasset utenfor Jaipur er fylt opp av gjøglere, slangetemmere og andre underholdere. Kongedømmet Amber ble senere døpt om til Jaipur.
PALASS: Det imponerende Amber-palasset ligger vel en mil utenfor Jaipur.
MEKTIG: Hver dag tar elefantene turister med seg opp til det imponerende Amber-palasset, som ligger vel en mil utenfor Jaipur. Den mektige bygningsmassen var en del av en omfattende bystruktur og områdets forsvarsanlegg.
ÆRESBYGG: I Gaitor – det usedvanlig vakre mausoleet bygd av Jai Singh II – hedres flere av Jaipurs fremste notabiliteter. I en såkalt kenotaf blir personer av høy byrd hedret, ikke gravlagt, og det er også vanlig å berede grunn for fremtidige utvalgte.
TEPPEMAKERE: I et gårdsrom i Jaipur spinner Koshlya (t.v.) tråder til veven mens Ram klargjør et ferdig teppe.
FORSKJELLER: Selv om millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom er forskjellene fortsatt store mellom fattig og rik i verdens største demokrati.
TRENGSEL: Det er ofte trangt om plassen i den indiske kollektivtrafikken.
NORGESKJENNER: I tillegg til Taj Mahal er Agra kjent for sine mange kunsthåndverkere, og det er særlig filigransarbeidene i marmor som imponerer. Devesh Pal Singn i Jewel Palace har flere nordmenn som kunder.
MEKTIG: Det er ikke bare størrelsen, men også det intrikate håndarbeidet som preger byggverket som gjør Taj Mahal så fascinerende.
STOR STAS: For mange indere er det å komme til Taj Mahal en opplevelse for livet, og kler seg deretter.
MANGE DETALJER: – Håndverkere fra hele verden kom til Agra for å fullføre Shah Jahans megalomane visjon, forklarer Vikram Singh.
Previous
Next
I FESTHUMØR: Nygifte Dipika Khanna fra Mumbai feirer hvetebrødsdagene sine i New Dehli.
En gedigen industri i Bollywood er bygget rundt nettopp dette konseptet.
Når solen går ned over Jamuna og vi noe saktmodige vandrer inn i kveldsmørket forsvinner omrisset av Taj Mahal bak oss som et gedigent tankekors.
På gateplan
Jaipur er det tredje hjørnet i det som verden over kalles Indias gylne triangel. Økenavnet «Den rosa byen» henter den fra byggematerialet i mange av bygningene i Jaipurs gamleby.
Men det er ikke det som først slår meg når jeg ankommer byen en varm ettermiddag tidlig i mars. Det er noe veldig ujålete over Jaipur, den er som en forvokst landsby, sirklet inn av fjellene rundt. Det er umiddelbart vanskelig å se at dette er en kulturby med et stort universitet, teater, kinoer og museer.
Det er først og fremst gatelivet som fascinerer meg, det umiddelbare og råe som utspiller seg foran øynene våre når vi vandrer langs noe som knapt kan kalles et fortau. For eksempel mannen som ikke bryr seg når han gjør sitt fornødne i rennesteinen rett foran meg, kvinnen som vasker barnet sitt like bortenfor, eller den gamle kona som strekker seg så langt hun våger ut i veien for å prakke små poser med nøtter på hastende forbipasserende.
– Er det dette som gjorde at du ble? spør jeg derfor Bianca fra Oslo, som jeg senere tilfeldigvis møter på det samme hotellet som vårt.
Bianca er gift indisk, bor i en liten landsby noen mil nord for Mumbai, og jobber som reiseleder for en dansk reiseoperatør. Den jobben må hun for øvrig holde hemmelig for sin svigerfamilie, en ærbar indisk kvinne gjør ikke slikt.
– Det er nok å irritere seg over, men det er så mye mer med India. Her strømmer livet bare på, man bryr seg ikke med resten av verden. Eller morgendagen for den del. Det er noe frigjørende over det å leve slik, fra den ene dagen til den neste. Jeg blir tatt vare på. Samfølelsen er så sterk her, du er en del av et samfunn som er større enn deg selv.
HØYEST: 73 meter høye Qutub Minar sør i New Dehli er verdens høyeste minaret bygget i steinblokker, og er et viktig symbol på indo-islamsk arkitektur.
Når strømmen kuttes skyldes det som regel ikke at Bianca ikke har betalt regningen, men det sørgelige faktum at India lider under et svært primitivt og mangelfullt strømnett. Samtidig kan det godt hende at hun ikke har betalt strømregningen. De færreste som har nok med å skaffe mat på bordet gjør nemlig ikke det.
– Du kan betale litt under bordet for å slippe å betale strømregningen, sier konvertitten, ikke uten et lite lurt glimt i øyet.
India har henne nå, og jeg merker dragningen, fascinasjonen mot det uendelige, mot det komplett uforståelige og bunnløse. Jeg har bare skrapt litt i overflaten, og vil vite mer.
Humayuns gravsted, på UNESCOs liste over beskyttede fornminner, er et vakkert anlegg med store friarealer og hager. Qutub Minar med det høye seierstårnet (verdens høyeste minaret bygget i steinblokker) fra 1199 er også interessant.
Få også med deg Det røde fort, samt Jantar Mantar med de mange utendørs astronomiske instrumentene, og regjeringskomplekset på Raisina-åsen.
En spasertur i New Dehlis gamleby hører også med.
Agra
I denne byen kommer du selvsagt ikke utenom verdens kanskje mest kjente bygning, Taj Mahal. Den røde sandsteinbyen Atehpur Sikri 40 km utenfor byen er også viktig å få med seg. Dette var den politiske hovedstaden i det indiske Mogulriket under Akbar den store (1571-1585).
Jaipur
Amber-fortet utenfor byen er det mest opplagte stedet å besøke, i tillegg til Hawa Mahal (vindpalasset) inne i Den rosa byens gamleby. I likhet med New Dehli har også Jaipur en astronomisk utendørs park, bygget av Sawai Jai Singh på 1700-tallet.
When and how to go
Reisen dit
Veiene til India er mange, men det går ingen fly direkte fra Norge. Vi fløy med Air India fra Frankfurt. Innenriks er det flere muligheter, med blant annet Jet Airwaysog Kingfisher Airlines som to solide tilbydere.
Flere norske reiseoperatører har India i sine programmer. Har du kommer frem på egen hånd kan vi anbefale tyske Monkfoot, som har førstehånds kjennskap til landet. Grunnleggeren, tyske Lara Zilberkweit, snakker utmerket engelsk.
Vi anbefaler også å reise med tog. De britiske kolonistene etablerte et enormt jernbanenettverk mellom de største byene, og du kan reise på ulikt vis, fra det helt enkle til det mer luksuriøse.
Husk visum:Alle som skal til India må ha visum. Husk å søke i god tid. Prisen er ca. 400 kr, i tillegg til ekspedisjonsutgifter. NB: Indiske visum har egen standard på visumbildet.
Det er tiggere over alt, og du skal være forsiktig med å gi penger. Du bør særlig unngå å gi penger eller andre ting til barn, som dermed blir oppmuntret til å fortsette tiggingen fremfor å gå på skole. Normalt tips til guiden er ca. 250-500 rupi (ca. 25-50 kr) per dag. Dørvakter, kelnere og sjåfører er også vanlig å tipse.
Kunsthåndverk
Både Agra og Jaipur er kjent for sine mange «emporium» som selger kunsthåndverk, blant annet filigransarbeider og håndknyttede tepper. I Agra er det verdt å nevne Jewel Palace. I Jaipur er Hot Pinkmed sine to butikker (i Singh Road og Amber fort) et hett tips for den som jakter på moderne indisk design.
NB: Vær oppmerksom på at guidene kan være veldig insisterende når det gjelder hvem du skal handle hos, og tar deg gjerne til «sine» emporium. Sjekk litt på forhånd hva du vil handle, og hvilke som er bra. Som regel vet hotellet om gode steder.
Bli inspirert
I den omfattende floraen av bøker om India er det verdt å merke seg Vikram Seths verk En passende ung mann, samt E. M. Forsters bok En reise til India – som også ble filmatisert i 1984 (A Passage to India). Katherine Boos Bak den vakre fasaden – om Mumbais slum – er også svært informativ – og fengende.
Spis og sov godt
SMAKSRIK: Indisk mat har erobret verden.
Spis godt: Du bør kanskje være noe forsiktig med gatematen i India. De bedre hotellene har som regel god – og ikke minst – trygg mat. Når det er sagt finnes det en rekke spennende restauranter i de større byene. I New Dehli – en by av innvandrere – finner du spisesteder som omfatter alle hjørner av det mektige landet. Punjabiene tok med seg sin berømte smørkylling, og bengaliene søte og sterke fiskeretter. Marwariene fra Rajastan er kjent for sin vegetarmat, mens muslimene har sine egne spesialiteter.
Vil du ha noe helt annet –prøv en av den kjente kokken Ritu Dalmias spisesteder, for eksempel Café Diva i Block Market, eller Latitude 28 i Khan Market. Hun kombinerer det asiatiske kjøkken med Middelhavets og italiensk cuisine.
I Agra finner du de beste spistedene på hotellene. Våg deg likevel ut, for eksempel til Chiman Lal Puri Wallah ved Jami Masjid, som er en institusjon i Agra gjennom fem generasjoner. Billig og smakfullt.
I Jaipur er standarden på restaurantene utmerket, men også her anbefales det i stor grad å spise der du bor. Prøv likevel en forfriskende lassi på den legendariske fortauskafeen Lassiwalla på MI Road.
Sov godt: I New Dehli sov vi godt på The Ashok Hotel Dehli. I Jaipur er Mansingh et trivelig alternativ. Mansingh har også et fint hotell i Agra.
Updated 10/11/2023
Bjørn Moholdt - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.
