Innbyggerne gjorde hva de kunne for å bevare hemmeligheten i fjellene. Da de brått forlot byen og dro inn i jungelen brant de vegetasjonen bak seg, for at stiene som ledet opp til toppen skulle være gjengrodde før spanjolene rakk frem – og slik gjemme Machu Picchu for inntrengerne.
Og de lykkes. I flere hundre år var det bare et fåtall som visste om det sagnomsuste stedet i enden av «den hellige dalen». Inntil en nysgjerrig hobby-arkeolog og Yale-historiker av en amerikaner – på jakt etter inkaenes tapte hovedstad* – kom over byen.
Denne reportasjen sto første gang på trykk i Kapital Reise!
– Hiram Binghams største prestasjon er ikke funnet av Machu Picchu, men at han med det bragte kulturen vår frem i lyset igjen, sier guiden som har ledet oss opp i fjellene.
Gjenoppdagelsen av det amerikaneren trodde var inkaenes tapte hovedstad var ikke bare en sensasjon i sin samtid.
Machu Picchu har siden bidratt til å gjenreise en hel kultur.
Magisk opplevelse
En reise opp til citadellet fra dalbunnen kan fortone seg som en tålmodighetsprøve. Særlig denne dagen, da en av de ganske så gebrekkelige bussene som tar besøkende fra startpunktet havner i grøfta i en av hårnålsvingene opp til citadellet.
Da tetter køene foran bussene seg ytterligere til, men det går forbausende raskt likevel. Årelang erfaring med denslags har tydeligvis lært peruanerne å improvisere.
Aguas Calientes – også kjente som pueblo Machu Picchu – er en merkelig liten by, en ubestemmelig masse av hus i ulike stilarter, som vokser i alle retninger.
Den oppsto fra ingenting for rundt hundre år siden, da de første turistene ankom i kjølvannet av at det amerikanske, verdenskjente tidsskriftet National Geographic viet en hel utgave til Machu Picchu.
Over natten ble den tapte byen en verdenssensasjon, og med det Peru et land «alle» måtte besøke.
Slik virker det å være fortsatt.
– Den pirrer fantasien, mener Anna fra nabolandet Columbia, som i flere år har spart for å kunne komme seg til «det gamle fjellet», som Machu Picchu betyr oversatt fra inkaspråket quechua.
– Det er rett og slett magisk, mener hun.
Men magien knytter seg til noe mer enn det overfladiske. For selv om Machu Picchu er i svært godt hold etter flere hundre år under tettvokst jungel fortoner den seg ved første øyekast som det den er – et plutselig forlatt sted.
Det er de mildt sagt spektakulære omgivelsene som løfter opplevelsen til noe unikt, og som gradvis vokser på deg. Her oppe fra kan vi skimte Urubamba i dalen nedenfor – elven som graver seg stadig lengre ned i landskapet inntil den til slutt blir en del av Amazonas-floden.
Men det er vegetasjonen rundt oss i kombinasjonen med fjellene rundt – samt byggverkene i skråningene oppetter fjellsidene – som gjør opplevelsen svimlende. De spisse, skogkledte toppene er som enorme bautaer gudene har plassert, for å skjerme for innsyn og verne byen.
Og når tåken sakte siger opp fra skogbunnen hylles Machu Picchu inn i et sukkerspinn som ytterligere forsterker følelsen av noe magisk – hentet ut av eventyrene.
For eminenser
Når det svimlende førsteinntrykket har lagt seg er det noe annet vi merker oss. Steinen i Soltempelet og De tre vinduenes tempel for eksempel, som er lagt uten mørtel eller annet bindemiddel, og stablet så tett at du vil slite for å få det så presist selv idag.
På det minste er klaringen på under en millimeter, et kunststykke også conquistadorene bemerket da de inntok inkaenes hovedstad Cuzco vel syv mil mot sørøst.
– Det finnes ikke maken i hele Spania, bemerket erobrerne i sine rapporter til det spanske kongehuset.
Guiden vår Alan A. Loayza Carrión fra inkabyen Ollantaytambo lengre ned i Den hellige dalen er også en som lar seg imponere av sine forfedres uhyggelige presisjon. Ikke bare i steinlegging, men i alt de foretok seg.
– Utenomjordisk, er hans konklusjon.
Frem til inkakulturen vokste frem rundt 500 år før spanjolene ankom var denne delen av Sør-Amerika et lappeteppe av ulike kulturer og samfunn. Litt som på våre breddegrader, før romerne med rå kraft, god planlegging og koordinering erobret Europa, deler av Midtøsten og Nord-Afrika.
På sitt største utgjorde inkariket et imperium som strakk seg over 4000 kilometer fra nord til sør, gjennom Peru og Ecuador, høylands-områdene i Bolivia og de nordligste delene av Argentina og Chile.
Og i likhet med romerriket tusen år tidligere var inkaene delt inn i klasser, og det er her Machu Picchu kommer inn i fortellingen. Trolig ble citadellet i fjellet bygget som et «ferieanlegg» for eliten.
– Mye tyder på det, sier Alan mens han stryker over fasaden på det som kan ha vært feriehuset til en av inkaenes eminenser.
