STILLE: Porto Conte en dag i slutten av september, knapt et vindpust – eller menneske – å se.
People & places
Alene på Sardinia
NO
Best av alt er strendene
SHARE THIS ARTICLE
Du skal ikke langt fra Sardinias mest populære attributter før du er helt alene. Det er den store attraksjonen.
Vi hadde reist formålsløst rundt i Europa, på jakt etter «vårt» sted, da vi stoppet opp et par dager i den noe slitne havnebyen Genova. Her utforsket vi de nedslitte smugene, og menget oss med de lokale på brune kneiper og de napolitanske pizzasjappene – hvor kun lokalbefolkningen våget seg.
– Sardinia er som et annet land.
I en av disse noe tvilsomme bulene ble vi hvisket i øret om Sardinia, at det var hit italienerne selv dro for å slippe unna storbyvrimmelen.
– Ja ikke vi da, men de med litt mer gryn, ble vi forklart.
Nysgjerrigheten var vakt, og et par dager senere fant vi en ferge som kunne frakte oss over. Vi var unge og reiste på budsjett, og tilbragte overfarten i sovepose på dekk. Etter et døgn dampet vi inn havna i Cagliari på sørspissen av øya – og en ny verden åpenbarte seg.
En annen – og mer skimrende – midt i Europa.
Det er over 40 år siden nå.
Rent og vakkert
Marco har alltid vendt tilbake til den samme stranda. Funnet plassen sin i sanda og speidet ut over det krystallklare, blågrønne vannet. Over mot Asinara-øya, som er så nær at du nesten kan vade over.
– Du vet, der ute holdt de flere mafia-karer fengslet, helt frem til 1997, forklarer Marco med leksikalsk pådrag, og jeg mistenker ham for å ha en eller annen lærerpost i hjembyen Roma.
FISKER: Selv om de foretrekker kjøtt på matbordet er det mange som skaffer seg fisk for egen hånd.
SMUG: Du kan lett gå deg bort i Algheros små trange gater.
FRODIG: I Bosa er bougainvillea en av de mest populære vekstene.
Det har som du skjønner gått mange år siden sist jeg var på denne smaragden i Middelhavet. Den gang var jeg heller ikke her jeg er nå – på den berømte Stintino-stranda helt nord på øya.
– Sardinia er som et annet land, ikke Italia i det hele tatt. Øya ligner i grunnen ikke på noe annet, skyter han plutselig inn.
I dag er Asinara overlatt til den eneste kjente rasen av albino-esler, samt noe småvilt de færreste jegerne i Stintino-området gidder bry seg med. De fleste stopper i stedet opp på den lille, men usedvanlig vakre La Pelosa-stranda utenfor Stintino, der det midt i høysesongen er så trangt at det i følge Marco «knapt er plass til et lommetørkle».
Denne dagen i begynnelsen av oktober er det imidlertid veldig levelig her. Fellesferien er over, og det er plass nok til å vandre rundt i vannkanten og dyppe seg når det frister. Du kan også svømme ut til Pelosa-tårnet, som ble bygget av spanjoler en gang i Middelalderen, uten å sikksakke mellom alle andre.
ALGHERO: Fin stemning på strandpromenaden.
– Det er så vakkert her, jeg drømmer om La Pelosa og Sardinia gjennom hele resten av året, sier Marco med en fortrolighet du sjelden møter hos verdensvante romere som knapt verdiger resten av verden en tanke.
– For bare en måned siden fløy jeg over her, på vei fra Roma til Barcelona, og speidet ut over havet. Og tror du ikke jeg kjente igjen dent karakteristiske landskapet langt der nede – Asinara-øya og den halvmåne-formede bukten. Men det var faktisk ikke det som først slo meg der vi hang mer enn ti tusen meter over havet. Det var fargen i vannet, det dypt turkisblå, som forsterkes av den hvite sanda på grunnene her. Jeg ville kjent den igjen nesten uansett, og hadde mest lyst til å bare hoppe av …
* * *
Det er med andre ord strendene og det krystallklare vannet som har lokket besøkende til Sardinia i moderne tid. Og vannet er ikke bare vakkert, det er også rent: 80 prosent av det er uten forurensning, uten sammenligning det reneste i hele Italia.
Men få kjenner til det, og enda færre aner noe om de mange avstikkerne der det knapt er mennesker å se, selv ikke midt på sommeren.
Alene på stranda
En knapp halvtimes kjøretur ut fra den vakre byen Alghero i Nurra-distriktet – i Sardinias nordvestlige hjørne – ligger en bukt minst like inntagende som den du finner utenfor Napoli.
Rundt Porto Conte ligger etterlatenskaper etter de mange besøkende her oppe gjennom århundrene: Tyrkere, spanjoler, kartagere og romere, for å nevne noen. I denne bukten er det små og store fort og tårn, samt flere av øyas berømte nuragher – en tårnkonstruksjon i stein på opptil tre etasjer ofte mer enn 3000 år gamle.
Det skal visstnok ha vært mer enn 30 000 av dem spredt over hele Sardinia, og mange er fremdeles i godt hold.
Men på en varm dag som denne haster vi forbi en av de største og best bevarte av dem – Palmavera-nuraghen. Vi skal finne vår egen strand for å bade. I Alghero har høsten begynt å vise tenner. Ikke i form av plagsomt synkende temperaturer, men en vind som får sanden til å fly og trenge seg inn på de mest intime steder.
Porto Conte med sine høydedrag i alle retninger bortsett fra i sør er ideell på en dag som denne, men stranda helt innerst er ikke like lett tilgjengelig for den som er ukjent her. Fra veien som leder oss ut av Alghero skimter jeg havet gjennom det tykke sivbeltet, og det er ikke før jeg oppdager et lite hull i sivet at jeg tar sjansen: Styrer av, og kjører inn på en gjørmete, svingete og humpete sti. Etter et par hundre meter kommer jeg til en lysning, der nok en bil står parkert, og når jeg stiger ut hører jeg havet som bruser.
VAKKER BY: Solen som går ned i havet i vest kaster et rosa slør over gamlebyen i Alghero.
MØTESTED: I utkanten av Gamlebyen i Alghero – ut mot havet i sør – møtes både gammel og ung når ettermiddagen opprinner, og restaurantene åpner for besøk.
STRANDPROMENADEN: Populært sted i Alghero å flanere, eller bare henge.
HOVEDBILDE: Bosa ble grunnlagt av kartagere, og har Sardinias eneste farbare elv.
KLESTØRK: Fortsatt et vanlig syn rundt hele Middelhavet.
OVER: Den vakre Stintino-stranda er ofte overbefolket om sommeren, men litt utpå høsten er det god plass.
STINTINO: Øyas mest populære strand.
Previous
Next
Stranda av grov sand er ikke like innbydende som den vi dagen i forveien opplevde i Stintino, men vi er nesten helt alene. Kun to barnefamilier med hvert sitt barn er å se, samt noen smågutter som fisker fra klippene noe hundre meter unna.
Gamlebyen – centro storico – har fremdeles en aura av katalansk over seg.
Men vannet er det samme varme og klare. På denne tiden holder havet fortsatt på temperaturen fra sommeren.
Ute i bukta er det omtrent vindstille. En liten armada av seilbåter forsøker å få i gang en regatta, men de beveger seg knapt. Vinden lengre ut må også ha stilnet – det er ikke en krusning på havet. Vi legger oss til rette og er deretter ikke sene om å komme oss ut i vannet.
STRANDLIV: Det er langt mindre folksomt på de mest populære strendene i oktober.
For en stund opphører tiden.
Stor fargepalett
All turismen til tross, innbyggerne i Alghero virker merkelig uberørt av alle sommerturistene. Det skyldes muligens at byen er vant til invasjoner. Den er heller ingen typisk sardinsk by, takket være erobrerne som har herjet her opp gjennom tidene.
Den ble grunnlagt av arabere, og styrt av bystaten Genova gjennom Doria-familien frem til 1355, da spanjolene banket på og ville inn. De styrte med hard hånd, og fordrev etter hvert de opprinnelige innbyggerne.
Alghero ble en periode kalt «Lille Barcelona», og fikk en stilling tilsvarende den Hongkong en gang hadde for britene. Lokalbefolkningen, annet enn de av spansk herkomst, hadde ikke adgang til byen etter mørkets frembrudd, et eksempel på dominansen som mer eller mindre varte helt frem til samlingen av Italia på midten av 1800-tallet.
Gamlebyen – centro storico – har fremdeles en aura av katalansk over seg. Det merkes spesielt når mørket senker seg og byens innbyggere flanerer over den eldgamle brosteinen. Er du heldig kan du overhøre noen av byens eldre innbyggere, som fremdeles praktiserer katalansk. Om enn i en noe gammelmodig form, ifølge kjennerne.
I noen av dialektene på øya finnes det også spor av arabisk.
Kvelden etter oppholdet i Porto Conte, på bymuren ut mot havet, forbi villkattene som samler seg ved byporten i nordvest og sørover, kaster gatelysene et rosa skjær over brosteinen Her er det ingen billige suvenir-butikker, men koselige, rustikke restauranter, samt en og annen gelateria. Flere nyforelskede par henger rundt på avsatsen over brosteinen, stirrer hverandre dypt inn i øynene, eller mot solnedgangen – ut over havet. Høyt der oppe henger månen som en dus gatelykt i verdensrommet og gir sitt besyv til den uendelige fargepaletten gjenspeilet i våt brostein.
Den brolagte veien fører oss videre til bar- og restaurant-distriktet rundt Piazza Sulis på sørsiden av gamlebyen, et møtested særlig for ungdommen, men også et fint utgangspunkt når vi nå skal bevege oss inn i den trange hovedgaten som skjærer seg rett gjennom Algheros gamleby.
Til butikker som visstnok bare overgår øyhovedstaden Cagliari i utvalg.
Som i Lisboa
Alghero er ikke stor, men trivelig nok med attraksjoner selv for den kresne. Gode spisesteder er det flere av, men for den eventyrlystne er det andre steder å dra. Nye eventyr som må utforskes.
Elven siger dovent mot havet som den har gjort i flere tusen år.
Neste morgen tar vi vår lille rocinante – en enkel Fiat leiebil – og kjører sørover fra Alghero mot Oristano-provinsen og den idylliske landsbyen Bosa.
Landskapet her er karrig, med nakne klipper som veien slynger seg rundt. Med alle sine hager, palmer og andre vekster virker Bosa derfor som en liten oase mot alt det ørkenaktige. Byen ble grunnlagt på en slette av kartagere (nordafrikanere) for mer enn 2000 år siden, ved det som er Sardinias eneste farbare elv – Temo. Som så mange andre av byene på Sardinia – etter Kartagos erobrere og romernes dominans – ble Bosa styrt av en adelsfamilie, nærmere bestemt markien av Lucca. Lenge, i både gode og etter hvert dårligere tider.
* * *
Sommeren har lenge vært på hell, men solen varmer som på en julidag på Sørlandet. Rundt på kafeene sitter byens noe tilårskomne karer og lar tiden passere, som de tror de har gjort i generasjoner. Bosa er ikke noe stort sted, men som Alghero var den dominert av katalanere, noe som gjenspeiles i byens arkitektur. Før den tid var det arabere her. Det gjør nok sitt til at gamlebyen i Bosa – Sa Costa – der den klatrer oppover i høyden, mot Serravalle-slottet på toppen, mer ligner Lisboas arabiske bydel Alfama enn den mer velregulerte gamlebyen i Alghero,
BØNDER: Fortsatt er sauedrift en viktig næringsvei på Sardinia.
Centro storico vinker oss videre oppover. Inn i smugene som svinger seg oppover åssiden. Jo lengre opp vi klatrer jo eldre blir bygningene, og jo mer smalner smugene.
Når vi endelig når opp til toppen er utsikten slående vakker. Elven siger dovent mot havet som den har gjort i flere tusen år. Små fiskefartøy og fritidsbåter ligger på rekke og rad nedover på begge sider langs elvebredden, og ved elvemunningen brer Temo seg ut og gjør plass til en nydelig sandstrand.
Varmen er utholdelig, takket være en svak bris, og stranda ligger der og breier seg forlokkende. Her vi nå står, utsikten og de historiske attraksjonene til tross, vil vi ned og ut til det smaragdgrønne havet før sommeren er over.
I tillegg til strandlivet er flere av byene vel verdt et besøk. Alghero er nevnt, men også Sassari, Olbia, Bosa og Porto Cervo har sin sjarm. Sistnevnte ligger midt på Costa Smeralda, som er spesielt tilrettelagt for dem med litt større lommebok.
For å komme litt under huden på kulturen er nuraghene verdt å oppsøke. Det er ellers en mengde arkitektoniske severdigheter å ta i øyesyn for den interesserte.
Har du god tid er leie av seil- eller motorbåt å anbefale. Da får du en helt annen tilnærmelse til øya, og ikke minst til de mange fantastiske strendene som ligger strødd langs kystlinjen.
Dykking, felles båtturer, jeepsafari og sykling er andre aktiviteter det fins store muligheter for.
When and how to go
Reise dit – og rundt
Flere av de tradisjonelle gruppereise-selskaper arrangerer turer til Sardinia. Mange flyselskaper har også ruter dit.
Det enkleste er bil. Reiser du på solferie er en tre-dagers leiebil å anbefale. Da får du sett mer av øya, men ønsker du å være bevegelig og søke ut til de mer ukjente strandperlene, besøke andre byer eller oppleve mer av den karakteristiske naturen er det greit å leie bil for hele oppholdet
Good to know
Spise og bo
Å snakke om italiensk mat er like misvisende som å snakke om europeisk mat, men du finner selvsagt de klassiske rettene som spagetti og pizza over alt, også her.
HERLIG: Sardinsk brød.
På Sardinia har de sin egen pasta, men også mer spesielle retter som malloreddus – kalvekjøtt, sammen med blant annet polenta eller semulegryn. Fisk er likevel det mest populære, samt skalldyr, som den lokale hummeren – aragosta. Opprinnelig var imidlertid fisk sjelden på menyen, de holdt seg til kjøtt. Derfor er mange av fiskerettene, for eksempel suppene, sterkt spanskinspirert.
Når det gjelder kjøtt er det lam, svin og okse som gjelder. Gjerne også geit. Gjøgris er imidlertid den kanskje best kjente retten på øya, ofte servert på de såkalte agroturisme-gårdene. Den mest kjente – og visstnok også den beste – er Sa Mandrarett ved flyplassen utenfor Alghero. Bestill i god tid, den er veldig populær.
Det er flere bra restauranter i Alghero. Vi fikk blant annet godt mat på fiskerestauranten Ristorante Trattoria Maristella ved Piazza Sulis. Det samme gjorde vi på den mer klassiske La Pergola.
Prøv ellers sardinsk vin, som Cannonau (god til kraftig kjøtt) eller Giró (dessertvin). Tabato er en hvitvin av katalansk opprinnelse.
Utenom charterhotellene er det flere alternativer å velge mellom, for eksempel leiligheter. Nettstedene ovenfor gir en god oversikt over mulighetene.
Bjørn Moholdt - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.
| 
| 
