En innføring i de arkitektoniske stilperiodene vil gjøre byvandringer verden rundt langt mer interessante og givende. Bli med på en liten reise gjennom tidsepokene.
Lærer du deg å tolke historiske vitnesbyrd i form av hus, gater, kirker og torg, kan du på egen hånd følge byers utvikling og sosiale og økonomiske forhold opp igjennom århundrene.
Arkitektur er ofte et kaos av overlappende stilarter og -retninger, men noen skiller seg klart ut.
Her presenterer vi de mest epokegjørende stilartene, og hvordan de forskjellige epokene har avløst – og overlappet – hverandre.
Bysantinsk (395–1453)
Bysantinsk arkitektur er betegnelsen på arkitekturen fra det østromerske riket i perioden 395–1453. Denne stilen hadde sin bakgrunn i den tidlige kristne perioden. Arkitekturen inndeles gjerne i tre perioder: Tidlig-bysantinsk, middel-bysantinsk og sen-bysantinsk periode.
Basilikaen var i begynnelsen den dominerende kirkeformen. Senere ble korskuppelkirker det mest benyttede. De hadde et grunnplan som et gresk kors med en sentral kuppel og en kuppel plassert over hver av de fire korsarmene. Vegger og tak var nesten alltid smykket med heldekkende mosaikker eller fresker. Etter at Konstantinopel ble erobret av muslimene i 1453, levde bysantinsk kunst og arkitektur videre utenfor Lilleasia, blant annet i Russland, hvor den ble en egen stil.
Eksempler: Basilikaen San Apollinare i Classe. Haga Sophia i Istanbul har også mange bysantinske trekk.
Romansk stil (1000–1200-årene)
Denne stilen viser til romersk arkitektur, som denne stilarten henter mange trekk fra. Den var typisk for kirkebygg i det katolske Vest-Europa fra cirka 1050-tallet og fram til og med 1200-tallet. Stilen kjennetegnes av runde bue- og hvelvformer, derav navnet «rundbuestilen». Tunge og massive murvegger gir stilen et tungt og jordnært preg. Man hadde fortsatt ikke lært å bygge vinduer, dører og hvelv med spisse former. Kirkenes fasader fra denne perioden var sparsomt dekorert.
Eksempler: Gamle Aker kirke i Oslo er et eksempel på romansk arkitektur i Norge. Tverrskipene i Nidarosdomen er også bygd i samme stil.
Gotisk (1150–1550)
Den gotiske stilen kjennetegnes av høye kirkerom som strekker seg mot himmelen. Datidens byggmestere skulle bygge høyest mulig gudshus. Den gotiske stilen har også store og høye vinduer for å få inn mye lys i kirkerommet. De store vindusflatene var også ofte fylt med glassmalerier. Gotikken kjennetegnes i tillegg av skulpturer over hele kirken. Avbildede engler og helgener var oftest framstilt svært høytidelige og verdensfjerne.
Gotisk arkitektur dominerte blant de monumentale byggverkene i det katolske Vest-Europa i middelalderen mellom 1150–1550. Det er vanlig å dele gotikken inn i tre faser. Unggotikk (1140–1190), høygotikk (1194–1375) og sengotikk (1375–1550). I England er det en litt annen inndeling. Gotikk hadde tidligere – under renessansen – en litt nedsettende klang ettersom den ble forbundet med en stil de germanske barbarene – goterne – hadde innført.
Eksempler: St. Anna-kirken i Vilnius, Kølnerdomen, katedralen i Palma, katedralen i York og katedralen i Chartres (Frankrike).
Renessanse (1400–1600-tallet)
Ordet «renessanse» kommer fra italiensk og betyr gjenfødelse. Navnet henspeiler på gjenopplivningen av antikkens kunst, filosofi og kultur, og var et svar på den mørke middelalderen og gotikken. Renessansen var på mange måter en tilbakegang til de klassiske greske og romerske idealene. Retningen oppstod i Firenze i Italia på slutten av 1400-tallet. Gotikkens spissbuer ble vraket, og i stedet vendte de rundbuete formene tilbake. Igjen skulle arkitekturen etterstrebe ro og harmoni inspirert av antikkens Hellas og Roma. Engler og helgener fikk hverdagslige kroppsstillinger og ansiktsuttrykk i stedet for gotikkens figurer med stive blikk vendt mot himmelen.
Renessansen ble preget av reformasjonen, som fra 1520 gjorde at Den katolske kirke tapte sin makt i Nord-Europa. Renessansen kom til Norge først etter vår reformasjon i 1537.
Eksempler: Akershus festning er preget av renessansens arkitektur etter at Christian IV bygde den om til et typisk renessanseslott. Baroniet i Rosendal fra 1665 er et tegn på at renessansen holdt seg lenge.
Barokken (1600–1750)
Denne perioden kjennetegnes ved sin prangende og kolossale stil. Konger og adelsmenn skulle imponere sine omgivelser. Bygningene minner mye om renessansestilen, men alt var i en større skala. Dramatikk og detaljer i form av ornamentering og prakt ble verdsatt. Rette linjer ble forkastet til fordel for ornamenter. Stilen har mange kupler og søyleganger. Også kontrasten mellom lys og skygge var vesentlig. Skulpturene og freskene var mange og integrert i byggene. Barokken begynte i Roma cirka år 1600, og spredte seg derfra til resten av Europa. Den katolske kirken brukt stilarten bevisst som et ledd i sin motreformasjon.
Eksempler: Peterskirken i Roma, slottet i Versailles og St. Pauls-katedralen i London.
Rokokko (midten av 1700-tallet)
Rokokko er en oppmykning av barokkstilen. Stilen er nært forbundet med Ludvig XVs regjeringstid i Frankrike. Ordet barokk kommer fra franske «rocaille», som betyr skjell eller ujevn klippeformasjon. Tidsepoken kjennetegnes ved asymmetriske former og kurver med blomster samt lyse farger. Blomster-utsmykkinger, skulpturer og kinesiske innslag var også typisk for stilarten. I Frankrike og England fikk perioden navn som Louise-quinze og Georgian etter datidens regjerende fyrster.
Eksempler: Interiøret i Kongsberg kirke og Damsgård hovedgård ved Bergen.
Klassisisme (1780–1840)
Vanlig betegnelse på de retninger og perioder som har brukt gresk og romersk arkitektur som inspirasjon. Stilarten fikk sin storhetstid etter utgravingene i Pompeii i 1748. Typisk for retningen er lyse farger, mye gull og mye hvitt. En variant innenfor klassisismen er empire, oppkalt etter Napoleons keiserdømme. Slottet i Oslo og universitets-bygningen i Oslo sentrum er eksempler på empire-arkitektur. Under klassisismen finner vi også nyklassisismen, som gjeninnførte de klassiske motiver som søyler, pilastrer og tempelgavler. I Norden kom en oppblomstring av nyklassisismen (også kalt 20-talls klassisisme) i tiden etter første verdenskrig.
Eksempler: Senatstorget i Helsinki, katedralskolen og Stiftsgården i Trondheim. Deichmanske bibliotek og Torggata bad er to eksempler på Nyklassisisme i Oslo.
Historisme (1835–1900)
En periode kjent for å gjenopplive og etterligne eldre arkitekturperioder, som gotikk, renessanse, barokk og rokokko. Perioden er benevnt som «stilforvirring» eller «stilrepetisjon» ettersom mange mente nystilene var falske og at de ikke greide å skape sine egne stiluttrykk. Nygotikken preget mange kirkebygg og verdslige bygg midt på 1800-tallet.
Eksempler: Notre Dame de Montreal er et eksempel på nygotikk og historisme, og Sacré Caeur i Paris et eksempel på nybysantisk stil.
Jugend og nasjonalromantikk (1890–1910)
Jugendstilen er den tyske og østerrikske stilbetegnelsen på det franskmenn og briter kaller art nouveau, og spanjolene modernismo. I Norge bruker vi helst den tyske betegnelsen. Jugendstilen dyrker det nye og ungdommelige. Stilrepetisjonene fra Hellas og Roma avvises. Bygningene har ofte tårn, gavler og karnapper. Fasadene er ofte rikt ornamentert med motiver fra naturen. Nær knyttet til jugendstilen er den nasjonalromantiske arkitekturen, som henter inspirasjon fra de enkelte landenes historie.
Eksempler: Ålesund er kjent for sin jugend-bebyggelse fra tiden like etter bybrannen i 1904. Riga og Brussel er to europeiske byer med mye jugend. Barcelona har flere bygninger av modernismo-arkitekten Antoni Gaudí. Mest kjent er kirken Sagrada Familia.
Funksjonalisme (1920–1980)
Dette er et skandinavisk uttrykk for en moderne retning innenfor arkitekturen. Stilen kalles i engelskspråklige land for «modernism», «international style» eller «modern architecture». Funksjonalismen ville kvitte seg med all unødvendig dekor. Her er store flater, rette linjer og geometriske former. Bygningene har flatt tak med terrasse.
Bauhaus var en tysk variant av funksjonalismen knyttet til arkitekten Walter Gropius. Funksjonalismen kom til Norge i 1920-årene og ble populært kalt funkis etter den svenske kortformen for stilarten. Den sveitsisk-franske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret (bedre kjent som Le Corbuiser) er en av funksjonalismens mest kjente arkitekter. Her hjemme er Arne Korsmo et anerkjent navn innenfor stilretningen.
Eksempler: Kunstnernes Hus i Oslo. Tel Aviv har store områder med bauhaus-arkitektur.
Postmodernisme (1970–2008)
Her blandes elementer fra eldre stilarter. Den kombinerer ofte moderne byggeteknikk med tradisjonelle bygninger for å få arkitekturen til å kommunisere med mennesker.
Eksempler: San Francisco Museum of Modern Art.
En liten arkitektonisk ordbok
ARKADE: Åpning mellom to søyler forbundet med en bue.
BASILIKA: En stor kirke med et høyere midtskip mellom lavere sideskip for å gi mest mulig lys i interiøret.
HVELV: Murverk som i buet flate danner tak over et rom.
KAPITÉL: Et kapitél er et søylehode. I vestlig arkitektur er de oftest inspirert av romerske og greske forbilder. Det joniske kapitélet (med volutter på sidene) og det korintiske kapitélet (med akantusblader og volutter på sidene) er to av de mest kjente kapitéltypene.
KARNAPP: Karnapp betegner et smalt utbygg som ligger utenpå fasaden eller hushjørnet. Et karnapp har vinduer og ofte et eget tak eller en balkong.
KOR: Del av kirkerommet hvor alteret står og hvor kirkekoret normalt stod.
PILASTER: En pilaster er en flat veggpilar som brukes til forsterkning av en bygnings mur. Kan ofte også benyttes som ren dekorasjon for å bryte en død flate. Går en pilaster over to etasjer kalles den en gigantpilaster.
SENTRALKIRKE: En sentralkirke har en grunnplan som er symmetrisk til alle sider om en vertikal akse. Sentralkirkene kan være kvadratiske, sirkulære, åttekantede eller lignende.
SKIP: Betegner den langstrakt delen av en kirkebygning. Et midtskip er det langsgående midtrommet som en finner i en flerskipet kirke.
STREBEPILLAR: En strebepillar støtter en mur utvendig. Typisk i gotisk byggekunst.
TRANSEPT: Den delen av kirkebygningen som danner armene i den korsformete grunnplanen. Et bra norsk uttrykk er tverrskip.
