Det vil forandre måten vi reiser på i fremtiden. Som ung er vi usårbar, og tror ingenting biter på oss. Så blir vi eldre, og litt klokere. Det er nesten en lettelse å slippe skjoldet. Litt som når middelaldrende menn letter på beltet.
Reisen ble en sosial markør, noe vi smykket oss med. Joda, mer enn en million av oss reiser normalt til Syden hvert år. Men på den «sosial kontoen» kompenserte vi med en langhelg i New York, Paris – eller Kiev.
«Omgivelsene, varmen, sødmen i en ny rosa og varm solnedgang, og det subtile, noe udefinerbare samkvemmet med noe fascinerende fremmed, finner du kun på originalen.»
I tillegg la lavprisselskapene føringer for hvor vi reiste. I et nærmest frenetisk tempo åpnet Easyjet, Norwegian, Vueling og Ryanair opp Europa til steder vi normalt aldri ville satt våre ben – om det ikke var for at flyreisen dit bare kostet 49 kroner.
Det var krevende å følge opp det sosiale jaget og det tilslørte presset sosiale medier bidro til å forsterke. Vakuumet nå føles nesten som en lettelse…
* * *
Ifølge Opinion-undersøkelsen jeg referer til i starten er tolkningen at reisene vil bli dyrere, blant annet på grunn av sterkt redusert kapasitet i reise- og flybransjen. Vi kommer med andre ord til å reise mindre, og over kortere avstander.
Alle hyttekjøpene i sommer tyder også på at vi kommer til å oppholde oss mer i Norge. Trenden er noe lik i utlandet. I Italia investerer byfolk i ferieleiligheter i landsbyer vi nordmenn elsker å besøke. De har som oss oppdaget at hjemlandet er det nærmeste – og tryggeste – ferielandet.
Det er mulig at hyttepalasset i fjellheimen blir en ny type sosial markør (det har den trolig vært en stund), men fokuset er endret. Vi setter trygghet først, og har oppdaget at Norge er et strålende land å feriere i. Venninnegjengen trenger ikke lenger reise til Barcelona når de kan ha det like moro i Bergen.
Nå gjenstår det å se om det står seg når Europa og resten av verden gradvis åpner opp igjen. Norge har fenomenale attraksjoner, men naturen er en råvare. Den kulturelle opplevelsen oppstår i det mellommenneskelige. Over en flaske vin på den lokale bistroen, for eksempel.
Når driftige restauratører i Oslo, Trondheim eller Bergen lager sine bistroer og tavernaer er det for tilby noe av den stemningen vi finner ved Middelhavet. Men – utmerket mat og ditto service er ikke nok. Omgivelsene, varmen, sødmen i en ny rosa og varm solnedgang, og det subtile, noe udefinerbare samkvemmet med noe fascinerende fremmed, finner du kun på originalen.
* * *
Av den grunn kommer vi fortsatt til å reise til Spania, Hellas og Italia. Men med en større bevissthet, både for landenes unike kultur, men også vår egen. Gleden over begge vil være større.
Hvordan dette avleirer seg i reisemønsteret gjenstår å se, og det blir foreløpig spekulasjoner. Sosiologiske, industrielle, strukturelle og politiske endringer vil også påvirke reisemønsteret.
I sum tror jeg vi kommer til å
* Reise mer i Norge
* Oppleve mer kultur ute i Europa
* Reise mindre interkontinentalt
* Reise mindre…
I mitt selvpålagte eksil i hjertet av Europa – i vår vestlige sivilisasjons vugge – er jeg hellig overbevist om at fremtiden ikke kjenner noen grenser, selv om alt som skjer rundt oss nå sier det stikk motsatte.
Denne paradoksale erkjennelsen kommer til å følge oss i flere år fremover. ©