«Driving home for Christmas» klatrer fortsatt opp på musikklistene verden rundt når høytiden nærmer seg. En nydelig innsmigrende og kraftfull låt takket være artisten Chris Reas raspende stemme merket av levnet, akkompagnert av en melankolsk og suggererende rytme som har lånt mye fra en annen mer enn 160 år gammel juleklassiker – «Jingle Bells».

JINGLE BELLS: James Lord Pierpont.

Kjempeindustri

Rea spinner videre på lengselen om jula, om bevegelse mot den og forløsning. «O’er the hills we go» skrev James Lord Pierpont i originalen fra 1857. Rea befinner seg i bilen, og er «…moving down that line».

«…mye tyder på at vi kommer til å sitte på hver vår lille øy i menneskehavet en liten stund til.»

Noe av årsaken til disse melodienes popularitet – så mange år senere – er det grunnleggende, globale allmenngyldige – det felles referansepunkt de representerer. Vi er spredt for alle vinder, med venner og familie på hver sin kant av landet – og i alle verdenshjørner.

Dette har forsterket seg med årene, fordi nettopp det å bevege seg på tvers av kommune- og landegrenser har blitt så dagligdags at vi knapt tenker over det.

Før nå. Det å reise har blitt som oksygen, vi klarer oss ikke uten.

Min eldste sønn og hans lille kohort innser mer og mer at han ikke kan reise til svigerforeldrene sine i Skotland denne jula, som de har gjort de siste årene. De er rådville, rykket ut av sedvanen, og på andre siden av Norskehavet venter familie og venner og føler det samme.

Den synkende indre følelsen vi gjerne kjenner i mellomgulvet når ting ikke går vår vei får en større, mer altoppslukende dimensjon over seg ved høytider. Tonesatt av den nærmest uendelige strømmen av juleslagere i eteren.

I Asia har det å bevege seg mot den snørike delen av verden blitt en tradisjon for stadig flere. Da Finland «stjal» julenissen fra oss kapret finnene ikke bare «Father Christmas», men i tillegg en kjempeindustri som har vokst nær sagt inn i himmelen de senere årene.

KOMMER NISSEN: Vi lever i håpet. (Foto: Bjørn Moholdt)

Ny julemorgen

Inntil nå. Verken asiater, europere eller nordmenn for den del kommer noen vei. En julenisse bak pleksiglass og munnbind er ikke helt det samme. Mesteparten av jovialiteten og «ho, ho, ho» forsvinner når munnen ikke lenger er synlig.

I det hele tatt er det endel utfordringer knyttet til det å komme seg hjem til jul i år, også innad i Norge. Når dette skrives henger Norwegians fremtid i en tynn tråd, og Hurtigruten har redusert tilbudet sitt langs kysten. Å besøke mor og bestemor kan også bli en utfordring, fordi de er i risikogruppen og helst ikke bør besøkes. 

Verden rundt blør bestemorhjerter i savnet etter sine nærmeste. Samtidig er det litt i utsagnet «felles skjebne felles trøst» – verden over sitter vi surrealistisk nok i samme båt.

Og mye tyder på at vi kommer til å sitte på hver vår lille øy i menneskehavet en liten stund til. Det blir utfordrende for de fleste av oss, for vi mennesker er sosiale dyr. Sosialisering og samhandling er urkraften i vår evolusjon som har plassert oss øverst i matpyramiden. 

Den samme grunnleggende kraften som vant over naturen gjør oss i disse tider ekstremt utsatt. Hvilken ironi. Men det vil komme en ny julemorgen etter den forestående der vi kan samles rundt leirbålet og synge «gamle julesanger» om igjen. 

Corona – du får ha meg unnskyldt, men Chris Rea kommer til å være blant oss lenge etter at du har forlatt oss. ©