Året var 1975, og nærmest over natten var batteridrevne ur i ferd med å utradere en nesten 500 år gammel tradisjon – i en del av Sveits som knapt visste om noe annet enn å lage mekaniske urverk.
Denne artikkelen sto første gang på trykk i Kapital Reise!
En hel region – for ikke å snakke om et lands største stolthet – lå i vektskålen.
Mekanisk magi
I flere hundre år hadde omtrent hver eneste voksne innbygger i denne dalen i Jurafjellene sittet og utformet de flotteste og mest avanserte mekaniske urverk. Sent og tidlig, når dyra de ellers passet og sollyset tillot det. Det var flere hundre år før tv og Netflix. Kveldene var lange her oppe i vel tusen meters høyde, og snøvær kunne isolere dem i ukevis.
Andre steder under de samme vilkårene strikket man. I denne delen av Sveits var det også noen som lagde kniplinger, men de aller fleste her oppe var opptatt av å lage én ting – de mest fantastiske urverk.
I dag er det langt mellom dyrene, men snøen laver ofte ned her. Ikke i dag, men det er surt. Vi er midt i april, og om natten fryser sølepyttene til.
– Det startet som en tilleggsnæring, forklarer sprekingen Wolfgang «Wolfie» Carrier (80).
Siden han gikk av med pensjon som omreisende ingeniør har han viet mye av fritiden sin til klokkemakernes historie, og de ulike verdenskjente merkevarene som sprer sine fabrikker rundt om i Vallée de Joux – også kjent som klokkedalen – der vi befinner oss.
Patek Philippe, Audemars Piguet, Zenith, Tag Heuer og Jaeger-LeCoutre – de er her alle sammen.
De er særlig konsentrert rundt byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle – sistnevnte tett inntil grensen. Dalen går videre inn i Frankrike, men produksjonen av urene stopper ved grensepasseringen. Det gjør at mer enn 14 000 arbeidere hver eneste arbeidsdag reiser inn til Sveits, hovedsakelig til klokke-fabrikkene der.
– Alt her er bygget rundt denne mekaniske målingen av tiden, forklarer Wolfie lett filosofisk.
Men det kunne gått riktig ille for den «gammelmodige» måten å måle tiden på, om ikke det ikke hadde vært for den nevnte stabeisen.
Sveitserne overtok
Å lage et lomme- eller armbåndsur var en tålmodighetsprøve da de første så dagens lys en gang på 1500-tallet. Det var likevel ikke før oppfinnelsen av spiralfjæren i Tyskland i det forutgående århundret at tyske Peter Henlein i Nürnberg fikk idéen om et bærbart ur – og gjorde det mekaniske arbeidet enda mer krevende.
Det hersker likevel usikkerhet om det var han som faktisk var den første, for det var flere som eksperimenterte og fikk på plass et urverk i en kasse du kunne bære med deg.
De første «lommeurene» minner dog litt om de bærbare mobiltelefonene på 70- og 80-tallet: ikke særlig praktiske å ta med seg, men morsomme lell.
De var trolig ikke mer presise heller enn de flere tusen år gamle solurene som frem til da var tidsanviserne.
Særlig i Storbritannia var det stor interesse for bærbare urverk, og det var nettopp her de første virkelige lommeurene ble tilpasset en annen type nyvinning. Da kong Charles 2. (1649-1651) introduserte vesten som moteplagg for fiffen hørte selvsagt et lekkert ur til. Det fikk også «utviklerne»på den tiden til å utforme urkassen slik at den kunne passe i vestlommen.
