Belfast er byen som bygde Titanic og fostret fotballegenden George Best. Her bor også noen av de mest hjertevarme menneskene jeg har møtt.
Sultet til døde
Samtidig er det en delt by. Selv om det på overflaten virker rolig og homogent her er det en dyp splid mellom de som ønsker et forent Irland og de som vil fortsette tilværelsen som en del av det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland.
Spliden går flere hundre år tilbake i tid, og følger i tillegg religiøse skillelinjer. Det historiske bakteppet er til tider hjerteskjærende brutalt, som forklarer hvorfor det fortsatt stikker så dypt.
Noen tror det aldri blir ordentlig fred i Nord-Irland.
Selv de mest optimistiske klarer ikke helt å se hvordan det kan bli bygd en fredens bro over avgrunnen. Og nå har urolighetene blusset opp igjen. Alvoret etter Storbritannias utmeldelse av EU har begynt å merkes, og det gjenspeiles i gatene. Nivået på de aggressive utspillene er ikke i nærheten av slik de var fra slutten av 1960-tallet av, men den politiske ulmebrannen kommer neppe til å forsvinne med det første.
– Vi klarer å holde et slags lokk på det, som den joviale drosje-sjåføren og byguiden Billy Scott forklarte meg da vi sakte kjørte gjennom Belfast og noen av gatene som ble internasjonale begrep da The Troubles var på sitt mest intense.
Flere steder er fysiske sperrer fortsatt på plass, og de enorme graffiti-portrettene på husveggene i katolske områder som Falls Road – en av Belfasts hovedgater mellom sentrum og forstaden Andersontown – er friske i fargene som om de ble malt i går.
Et av de største veggmaleriene er av Bobby Sands. For førti år siden ble han den første av ti irske republikanere som døde i en politisk sultestreik som skulle få store konsekvenser.
Betent situasjon
Aktivisten Sands sluttet seg til Den irske republikanske hær (IRA) i 1972 og ble fengslet flere ganger. I 1977 ble han dømt til 14 års fengsel for ulovlig våpenbesittelse. Våren 1981 innledet Sands og ni andre fanger en politisk sultestreik i det beryktede Maze-fengselet sør for Belfast.
Mens mange så dem som martyrer, så andre dem som IRA-terrorister. Uansett ble Sands langsomme død i mai i 1981 et vendepunkt i den bitre 30-årige konflikten om britisk styre i Nord-Irland.
– Det er den gamle regla, en manns frihetskjemper er en annen manns terrorist, sier Billy, som er forsiktig med å komme med uttalelser som kan tolkes i den ene eller andre retningen.
Han lever av reiseliv og da føler Billy det er bedre å presentere fakta enn å fortelle både hva han tror på – og ytre meninger om det som skjer.
– Jeg er ingen politiker, men har jo mine meninger. Det fører dog sjelden noe godt med seg om man går ut med dem, sier han.
Det sier litt om hvor betent situasjonen er, og hvor fort en gryende konflikt kan få næring. Det er også lett å forstå hvorfor de er så forsiktige, for de færreste vil tilbake til da Nord-Irland var et veritabelt krigsområde.
«Den skitne protesten»
Det hele begynte med at politiet angrep en fredelig borgerrettighets-demonstrasjon i Londonderry nord i Nord-Irland i 1968. Aksjonen utløste urolighetene som varte i flere tiår og som etter hvert bare ble hetende «The Troubles».
Den foreløpige irske republikanske hæren ble dannet i kjølvannet av det som skjedde i Londonderry, og som ble starten på IRAs geriljakrig mot den britiske hæren og de paramilitære gruppene dannet av den protestantiske befolkningen.
De ønsker å beholde det de kaller Ulster, et navn som brukes av de unionistiske tilhengerne av Nord-Irlands tilknytning til Storbritannia.
Republikanske fanger i Maze-fengselet protesterte sterkt da deres spesielle status som politiske fanger ble avskaffet i 1976.
