Drook!

Mannen som kaller meg venn og vinker meg til seg har en ubestemmelig alder. Han kan være 70, eller 50 for den del. Dressjakken i blått, steinvasket denimstoff over en pent strøket og rutet flanellskjorte har det ubestemmelige, «østeuropeiske» snittet over seg. Fedoraen i ullstoff sitter løst, litt for stor for det magre ansiktet. 

Blikket er mildt nysgjerrig når han påkaller min oppmerksomhet. Foran ham står et dusin krukker med honning i ulike størrelser og fasonger, som han håper å selge unna før dagen er over. Solen skinner fra en skyfri sensommerhimmel, men selv står han i skyggen under en baldakin av bølgeblikk sammen med et knippe andre torvselgere.

− Drook, prøver han igjen, og jeg peker på kameraet i håp om å få et bilde av ham.

Han smiler nesten litt beskjemmet, strammer seg opp og holder frem en honningkrukke. «Quid quo pro» tenker jeg i mitt stille sinn, men mannen insisterer ikke på at jeg må kjøpe noe. I stedet smiler han enda bredere, legger hodet litt på skakke og sender meg av gårde med det ene ordet han håper jeg nå har forstått:

− Drook!

Det andre Estland

Markedsplassen Jaama Turg ligger knapt ti minutter til fots nordvest for gamlebyen, ved inngangen til bydelen Kalamaja, vis a vis sentralbanestasjonen Balti Jaam. Hele det inngjerdete torget ligner en skranglete sigøynerleir, men hva det mangler i moderne salgsboder og glattskurte butikkgulv tar Jaama Turg igjen i en vindskjev, russisk sjarm.