I kunaenes rike

Det er ikke mange årene siden kokosnøtter var kunaenes eneste «myntenhet».

I gode år ble det høstet mer enn 30 millioner nøtter på øyene. De ble i hovedsak byttet mot alt fra klær, kaffe, ris, solbriller, melk, batterier og andre nødvendigheter.

Bytteøkonomien har tjent dem vel helt frem til i dag, men den moderne tid kryper sakte, men sikkert innpå. At vi befinner oss her står som et symbol på den nye tid, og andre betalingsmidler. Besøkende utenfra er blitt en stadig viktigere inntektskilde, og flyet som har fraktet oss ut hit hadde knapt plass til håndbagasjen.

Penger har likevel ikke forandret nevneverdig på kunaenes kultur, og i Ukupsenis eneste ordentlige kai ligger en større fraktebåt fra Columbia og laster inn kokosnøtter, mens det bæres brett på brett med øl inn på land.

Vekslingskursen mellom øl og kokosnøtter er jeg dog usikker på.

– Det er noe høvdingene bestemmer, er Domicios diplomatiske svar.

Selv rører han knapt alkohol.

I paradiset

Indianernes dagligliv er interessant nok, men det er øyparadiset de fleste kommer ut hit for å oppleve. I Kuna Yala, det 226 km brede beltet av øyer fra øst til vest langs Panamas atlanterhavskyst, er det ifølge kunaene én øy for hver dag i året, de fleste med gylne strender og knapt rørt av mennesker.

Når Blanco tar oss med ut til en av øyene et par sjømil vest for Yandup (griseøya) der vi bor er det som å seile rett inn i et postkort. Vannet er krystallklart mot den hvite skjellsanden som av og til kjæler kjølen under båten, og på stranden vi etter hvert sikter oss inn mot leker små barn ubekymret i vannkanten som om det hele var iscenesatt.

De små er på en liten utflukt med sine foreldre får vi etter hvert vite, og barnelatteren legger seg som et lydspor oppå suset over palmene og havets søvdyssende pulsslag inn over stranden.

– Det er sommerferie, sier Blanco når jeg hinter om at de kanskje burde vært på skolen, at paradiset bør vente.  Like bortenfor driver mor og far med en innvendig vask av den slanke båten deres som har fraktet familien ut i havgapet, og vi ankrer opp like ved.

Kunaene er avhengige av sine båter, både for å kunne nå ut til øyene og å skaffe mat. Cayucoen, deres tradisjonelle kano, er uthult fra en trestamme, men over større farvann som de vi har krysset nå – og med flere passasjerer – bruker de større og mer moderne båter.

Ute på havet står flere fiskere oppreist i cayukene sine og drar opp garn. Solen over oss er intens, men den svake brisen gjør det høyst levelig på stranden. I tillegg har Blanco klatret opp i et av palmetrærne og hentet ned noen kokosnøtter.

De vinner klart over kjølebagen proppet med europeisk øl.

Sosiale vesener

Kuna-indianerne har vært i kontakt med europeere helt siden Columbus i 1502 seilte i disse farvannene. Det faktum har i forbausende liten grad påvirket deres tradisjoner og levesett. Faktisk var kunaene den første urbefolkningen i Latin-Amerika som oppnådde fullt selvstyre, og i dag regjerer de bokstavelig talt over Kuna Yala uten særlig innblanding fra myndighetene.

Domicio og Blanco bestemmer med andre ord over seg selv, men klantilhørigheten er sentral, og familiebåndene sterke. Den indre justisen reguleres gjennom et innfløkt system der lokale høvdinger styrer forretningene, og regjerer innenfor et politisk system uavhengig av Panamas parlament.

Kunaene er samtidig naturmennesker, som anser at menneske og natur har samme opphav. Det er med andre ord naturlovene som til slutt bestemmer over deres dagligliv, fra krybbe til grav.

– Lykken er mine syv barn, at jeg våkner hver dag og er en del av kunasamfunnet, forklarer Domicio dagen etter. Da slapper han av i en hengekøye mens vi trasker rundt på en annen av øyene lengre ut i havgapet.