Ikke hver dag jeg er her, nei, sier Harold og blunker lett konspiratorisk. Han er på byen med kona og sine to vakre døtre, som henger ved baren og forsøker å sprite opp en drink til pappa.
Den hyggelige karen er typisk for menneskene her: Nøler ikke med å ta kontakt, og prater i vei som om vi var gamle kjenninger.
– De har virkelig fått dreis på byen nå. Den er mye penere enn sist jeg var her, og se alle de fine utestedene. Nei hit må jeg nok komme oftere, koketterer Harold.

På tokt
Newcastle er mest kjent som party- og shoppingsted. Hit kommer unge og eldre fruentimmer fra hele England for såkalte «hen’s nights» – utdrikkingslag som gjerne varer hele helga.
Allerede tidlig på ettermiddagen svermer jentekullene rundt i Quayside, bar- og restaurant-kvarteret som svinger inn under den mektige Tyne-brua og strekker seg langs den nordlige bredden av elva Tyne.
Lenge kom byens kulturelle satsing i skyggen av den utagerende festingen i universitetsbyen, men ikke nå lenger. I dag høster Newcastle stor anerkjennelse for sine kulturelle attraksjoner langt utenfor Storbritannias grenser.
Et av de friskeste initiativene er The Biscuit Factory, et kulturelt møtested og samtidig Storbritannias største utsalgssted for alle former for kunst, beliggende – ja nettopp – i en tidligere kjeksfabrikk. Et typisk eksempel på en prosess som skal bringe Newcastle inn i den nye tid. For byen kjemper ennå for å gjenvinne fordums stolthet, selv om overflaten skinner.
– Ja jeg ser dere kommer med kamera og ikke sverd denne gangen, gliser Harold, med tydelig henvisning til tidligere tiders møte med nordmenn. Det var nemlig i Lindisfarne på kysten av Northumberland, rett nord for Newcastle, de første brutale vikingtoktene på de britiske øyer startet i året 793.