Ørkensanden stråler som glørne på bålene i beduinleiren på sletten nedenfor oss. Himmelen antar deretter et skarlagensrødt skjær, idet sola klatrer nedover himmelhvelvingen. I noen øyeblikk balanserer ildkulen på horisonten, før den forsvinner bak åsen i det fjerne.
På veien ned fra klippen går vi inn i en scene som hentet ut av storfilmen «Lawrence of Arabia». Det store, blafrende bålet og menneskene rundt minner meg om sivilisasjonenes tilblivelse, og hvor lite vi mennesker tross alt har forandret oss.
Vakkert, men ikke ufarlig
Lyset svinner fort i ørkenen. Det går ikke mange minuttene fra sola går ned til vår lille ekspedisjon er lagt i mørke. Vi befinner seg oss i Wadi Rum, ørkenen gjort berømt gjennom Hollywoods polerte versjon av det arabiske opprøret i 1917.
Det var dette mytiske landskapet, mellom små fjell av granitt, basalt og sandstein, den engelske offiseren og eventyreren T. H Lawrence inngikk alliansen med de arabiske opprørerne og deres leder Faysal, sønn av Sharif Hussain, den selvoppnevnte kongen av Arabia. Her la de seg i skjul, samlet krefter og til slutt falt de ottomanske okkupantene i bakhold i Akaba.
En vakker kveld som dette er det lett å henfalle til romantiske grublerier, om Lawrence, arabernes kamp for frihet og ørkenens innyndende sider. For Wadi Rum er et sjeldent vakkert sted, ikke bare for den som trives i et slikt goldt landskap.
Selve wadiet – elveleiet – er en forkastning sør for Shara-fjellene, med fjelltopper som rager nærmere 800 meter rett opp fra det flate ørkengulvet. Fjellandskapet er tæret av vær og vind, finslipt av sand i de mest uvirkelige former. Noen av fjellknausene ser ut som enorme stearinlys solen har smeltet ned til klumpete, ujevne knoller. Andre rager høyt og majestetiske.
Den myke, røde sanden som løper mellom fjellene som elver forsterker inntrykket av fjellknausene som øyer i et hav. Det er stille og fredelig her på en kveld som denne, men ikke ufarlig. Plutselig kan værgudene dra opp en sandstorm som forandrer landskapet til det ugjenkjennelige, og fylle hver pore i kroppen med stikkende, ørsmå sandkorn.
Men fjelltoppene består. De har det tatt tusener av år å forme. Ørkenfolket orienterer seg etter dem. Beduinene, som har levd her i århundrer og utgjør flertallet av de opprinnelige innbyggerne i Jordan, har funnet ly og en og annen vannkilde her, og nok føde for sine husdyr til at de har kunnet eksistere i det ellers ekstremt karrige landskapet. For som de fleste skjønnheter er ørkenen lunefull. Det gjelder å lære seg den å kjenne, gjøre fienden til venn, og på den måten overvinne den.
Venetianske gondoler
For Jordan er et ørkenland. Det er bare i nord og langs Jordanelven det er nok vann til å livnære større samfunn. Innover i det som tidligere het Transjordan (over Jordanelva) er det nesten utelukkende ørkenområder, knapt verdt å krangle over.
Det sier seg selv at livet i dette landskapet er hardt. Her inne går barna i timevis for å komme til og fra skolen. Gjetere reiser titalls kilometer med geitflokkene sine for å finne beite, og slakter kun dyra ved spesielle anledninger. Som daglig føde er de magre dyra alt for dyrebare.
Det samme gjelder kjøretøyene. Selv om mange beduiner i dag har biler brukes de knapt. Det viktigste transportmiddelet her er fremdeles kamelen. De er billige i drift – og til å stole på. De majestetiske, saktegående «ørkenskipene» er å se over alt. Også i morgengryet, når vi etter en kveld rundt bålet, og nattleie på enkle sengebrisker i beduinteltet, har ristet av oss nattekulda for å bivåne soloppgangen.
