Lyden av trommer dundrer mellom husveggene. Jeg følger den oppover brosteinen, inn i labyrinten av de gamle kolonihusene i Pelourinho, dypt inne i Salvadors historiske sentrum. Nymalte bygninger i skinnende gult og rødt står vegg i vegg med falleferdige, falmete husfasader, som et bilde på Brasils enorme kontraster.
Vi er i hjertet av Brasils mest multikulturelle by, og når gaten vider seg ut i et avlangt torg er trommelyden redusert til en rumling i det fjerne. Som et tordenvær på vei bort. Det er hett, og luften så tett av fukt at det er som å bade i den.
På torvet står en gruppe unge menn kledd i hvitt, avventende og spente. De søker blikkontakt med turistene som siger inn over plassen, som er omkranset av en kirke, et par restauranter, to-tre kafeer, en iskremsjappe og flere gallerier. En enslig tromme gjør et forsøk på å få folk til å stoppe opp, men de fleste trekker inn i skyggene bortenfor, unna den stekende solen. På trygg avstand fra gjengen av veltrente, unge menn, som tøyer forsiktig ut i skyggen av et stort tre.
Plutselig, som på signal, er to menn i «kamp» med hverandre. I flytende, koreograferte bevegelser jager de hverandre inne i sirkelen av mennesker som plutselig har samlet seg rundt de to. Et raskt utfall tas imot med en unnamanøver så kjapp og samtidig så grasiøs og innstudert at det går et gisp gjennom tilskuerne.
Jeg blir stående som fjetret.
Trommene kaller
Capoeira kombinerer ballettens klassiske bevegelser med kampsportens mer improviserte utfall. Den tar opp i seg både det brutale og grasiøse, som et bilde på det flerkulturelle Brasil, i spennet mellom bunnløs fattigdom og uvirkelig overflod.
Dansingen på torget tiltar. Nye utøvere supplerer de som startet oppvisningen, sparkene blir høyere og dristigere, og akkompagnementet heftigere for hver nye utøver. Det ligger i capoeiraens natur å utfordre, ikke ydmyke, og snarere anerkjenne styrke, hurtighet og eleganse i den enkeltes utførelse, inntil «taperen» resignerer og trekker inn i sirkelen.
