Av en annen verden

Baboo var en ung gutt med mange planer da jeg traff han forrige gang, og siden har han rukket både å gifte seg og bygge seg opp som en viktig aktør i den stadig ekspansive, lokale reisebransjen. Mobiltelefonen ringer konstant, men til meg sier han bare «pol, pole» – rolig, rolig. På Zanzibar kommer tiden, den går ikke.

Det er som et ekko av mine samevenner i andre enden av globusen, som aldri helt forstår – eller vil forstå – hvordan den vestlige verden er formet av tiden –og ikke omvendt.

Zanzibar er fortsatt som av en annen verden.

Webside for to geiter

– Kom, så går vi inn i byen, sier Baboo dagen etter. 

Kvelden før dro Eli tilbake til landsbyen sin med dala-dalaen – en omstendelig reise med lokalbussen som knapt koster et par kroner, men som stopper hvert andre minutt på veien.

– En lidelse, men det er veldig billig, forklarte hun meg, og utdypet:

– Du kan leve utrolig billig på Zanzibar, pengene rekker langt om du er nøysom.

Det var etter en jobbtur for Universitetet i Bergen hun falt for Zanzibars magi, og bestemte seg for å etablerte sitt andre hjem her.

– Her vil jeg bli gammel, nesten ropte hun etter meg da vi skiltes. Hun skulle rekke bussen, jeg ville ha med meg solens gang ned i havet.

I sin nystrøkne dishdasha (muslimsk bønnekjortel) og ditto taqiyah (hatt) viser Baboo vei inn i Stone Towns indre. Zanzibar bys gamleby føles en smule mer polert siden forrige gang jeg var her. Det tar likevel ikke lang tid før de gamle, omhyggelig dekorerte dørene og falmete veggene i duse jordfarver tar meg tilbake til tiden da byen var en viktig by blant annet innen krydder- og slavehandelen.

Tilskyndelsen forsterkes av krydderduftene, menneskemylderet og de skimrende strendene bortenfor byen, der barna leker som de har gjort siden sultanens ord var lov.

I løpet av årene som har gått har Baboo også fått seg kone og barn («jeg traff henne på en av mine guideturer i Uganda»). 

– Jeg betalte en kar to geiter for å lage websidene mine, smiler han lurt.

Baboo vet å sno seg, som du må om du skal lykkes i et land der lover og regler mest av alt er hindre på veien.

Strupetak i kjelleren

Det indre av Stone Town er Baboos lekegrind. Her vokste han opp, og han kjenner «alle», fra de små barna som løper barbent rundt i vannpyttene, til pensjonistene som henger på nesten hvert gatehjørne.

I tid og rom kan det virke lenge siden årene da titusenvis av fanger hvert år slepte seg gjennom disse gatene, på vei til byens største slavemarked. Der står i dag den anglikanske kirken som en påminnelse om blodet som fløt.

Samtidig føles historien uhyggelig nær.

På bunnen av et to meter dypt hull i bakken rett ved kirken befinner fem lenkete og sammensunkne skikkelser seg. Det er noe foruroligende ved statuene, som om de etter historiene jeg har blitt fortalt brått våkner til liv.

– Sultanen skal ha fortsatt menneskehandelen lenge etter forbudet mot den, selv etter at britene truet med å bombe byen om den ikke ble avskaffet, forklarer Baboo og leder meg ned i en trang kjeller under det som også tjener som herberge.

Den stillestående, svakt søtlige luften i den trange kjelleren tar strupetak på meg. Selv med bare oss to her inne er det trangt, med kun et frimerkestort vindu med gitter foran som luftinntak. Her skal slavehandlerne ha stuet opptil hundre mennesker sammen. 

Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at de fortapte døde som fluer her nede.

Freddie Mercurys by

Lenkene er boltet ned i en murbenk som fungerte som en primitiv brisk, og det som kan se ut som kloremerker i veggene er en sterk påminnelse om menneskelig grusomhet – og den ufattelige tragedien som pågikk i årtier.

– De slavene som gjorde motstand ble naglet til brisken, forklarer Baboo.

– Ta meg ut herfra, ber jeg, og vi haster opp trappene, ut i den dirrende luften i skyggen av kirkespiret. Baboo rusler stoisk etter.

Etter et par minutter tar han meg videre i de buktende smågatene. Selv om skydekket sprekker opp og avslører en knall blå himmel hviler historiens dramatiske skygger sterkt over denne delen av byen.