STRANDPARADIS: Det er god plass på stranda i Nungwi, som strekker seg kilometervis sørover fra nordspissen av Zanzibar.
People & places
Av en annen verden
NO
SHARE THIS ARTICLE
I Stone Towns labyrintiske indre har tiden stått stille – helt siden slavetidens dager, og Zanzibar var startsted for de store eventyrene i Afrikas indre.
Eli Gunnvor Grønsdal stikker ut i menneskemengden som et rødt silkebånd på hvit nysnø. Med sine intense blå øynne, det blafrende blonde håret, og et kroppsspråk som sier «her kommer jeg» suger hun til seg oppmerksomhet i vrimmelen av mennesker i den travle Shangani-gaten i Zanzibars Stone Town.
Her har handelen foregått nærmest uforstyrret i flere hundre år, uavhengig av om det har vært arabere, portugisere eller engelskmenn som har styrt øya.
– Det er jo utrolig fascinerende å tenke på at så lite har endret seg, nesten roper hun ut over menneskemengden på bred bergensdialekt.
DRØMMEØYA: – Mitt andre hjem, sier Eli Grønsdal om Zanzibar.
Eli rekker ikke å si mer før hun blir overrent av alle dem som vil snakke med henne. Selv her, dypt inne i gamlebyens mørke kroker, er Mama Kibanda (madammen med huset) kjendis, «mzungu-en» (blekansikt) de anser som en av sine.
– For dem er jeg alltid den hvite, selv om de har godtatt meg som en av dem, forklarer Eli.
Zanzibar var en kulturell smeltedigel lenge før begrepet var oppfunnet.
Der tiden kommer
Eli ble godt kjent i Norge også. For noen år siden satte hun seg på motorsykkelen i TV2-programmet «Dra dit pepper’n gror», for å ta den lange veien sørover fra Nord-Afrika til krydderøya Zanzibar, der hun skulle avgjøre om hun ville gifte seg med kjæresten Kaika.
Reisen til masai-kjæresten ble som spikeren i suppen. Den handlet mest om Elis enkeltmøter med mennesker på veien. I flere år hadde hun delvis oppholdt seg i den lille landsbyen Michemvi på Zanzibars sørøstkyst, hvor hun hadde møtt Kaika og blitt heftig forelsket.
– Så forelsket som bare jeg kan bli, sier hun, og i løpet av seriens gang kom det frem at verken forholdet eller reisen forløp knirkefritt, som ga mye av spenningen.
Mange år etter den opplevelsen sitter vi i skyggen under et tre på kafeen til min venn Baboo. Foran oss er solen i ferd med å gå ned i havet. Like bortenfor brisker det kjente Africa House seg i gullglansen, og på stranden nedenfor hotellene bader yre barn i bølgene som dovent slår inn mot land.
Som de også gjorde for vel ti år siden, da jeg sist var her. Mye er med andre ord ved det gamle.
– Slike øyeblikk er paradisiske, samstemmer både Eli og Baboo.
TRAVEL KAR: Baboo har virkeliggjort mange av drømmene sine i Zanzibars Stone Town.
KJENTE DØRER: Et av Zanzibars mest kjente attraksjoner er de veldekorerte dørene i gamlebyen.
FANGST: Både unge og gamle må være med og losse fisk når fangsten er god på stranden utenfor landsbyen Nungwi.
STRANDLIV: Solnedgangene over Stone Town er legendariske.c
Baboo var en ung gutt med mange planer da jeg traff han forrige gang, og siden har han rukket både å gifte seg og bygge seg opp som en viktig aktør i den stadig ekspansive, lokale reisebransjen. Mobiltelefonen ringer konstant, men til meg sier han bare «pol, pole» – rolig, rolig. På Zanzibar kommer tiden, den går ikke.
Det er som et ekko av mine samevenner i andre enden av globusen, som aldri helt forstår – eller vil forstå – hvordan den vestlige verden er formet av tiden –og ikke omvendt.
Zanzibar er fortsatt som av en annen verden.
Webside for to geiter
– Kom, så går vi inn i byen, sier Baboo dagen etter.
Kvelden før dro Eli tilbake til landsbyen sin med dala-dalaen – en omstendelig reise med lokalbussen som knapt koster et par kroner, men som stopper hvert andre minutt på veien.
– En lidelse, men det er veldig billig, forklarte hun meg, og utdypet:
– Du kan leve utrolig billig på Zanzibar, pengene rekker langt om du er nøysom.
Det var etter en jobbtur for Universitetet i Bergen hun falt for Zanzibars magi, og bestemte seg for å etablerte sitt andre hjem her.
– Her vil jeg bli gammel, nesten ropte hun etter meg da vi skiltes. Hun skulle rekke bussen, jeg ville ha med meg solens gang ned i havet.
I sin nystrøkne dishdasha (muslimsk bønnekjortel) og ditto taqiyah (hatt) viser Baboo vei inn i Stone Towns indre. Zanzibar bys gamleby føles en smule mer polert siden forrige gang jeg var her. Det tar likevel ikke lang tid før de gamle, omhyggelig dekorerte dørene og falmete veggene i duse jordfarver tar meg tilbake til tiden da byen var en viktig by blant annet innen krydder- og slavehandelen.
Tilskyndelsen forsterkes av krydderduftene, menneskemylderet og de skimrende strendene bortenfor byen, der barna leker som de har gjort siden sultanens ord var lov.
I løpet av årene som har gått har Baboo også fått seg kone og barn («jeg traff henne på en av mine guideturer i Uganda»).
– Jeg betalte en kar to geiter for å lage websidene mine, smiler han lurt.
Baboo vet å sno seg, som du må om du skal lykkes i et land der lover og regler mest av alt er hindre på veien.
BERØRER: De urovekkende skulpturene i skyggen av St. Josephs-katedralen, der øyas største slavemarked lå, er laget av den svenske kunstneren Clara Sörnäs. Alteret i katedralen er plassert der slavene i sin tid ble pisket.
Strupetak i kjelleren
Det indre av Stone Town er Baboos lekegrind. Her vokste han opp, og han kjenner «alle», fra de små barna som løper barbent rundt i vannpyttene, til pensjonistene som henger på nesten hvert gatehjørne.
I tid og rom kan det virke lenge siden årene da titusenvis av fanger hvert år slepte seg gjennom disse gatene, på vei til byens største slavemarked. Der står i dag den anglikanske kirken som en påminnelse om blodet som fløt.
Samtidig føles historien uhyggelig nær.
På bunnen av et to meter dypt hull i bakken rett ved kirken befinner fem lenkete og sammensunkne skikkelser seg. Det er noe foruroligende ved statuene, som om de etter historiene jeg har blitt fortalt brått våkner til liv.
– Sultanen skal ha fortsatt menneskehandelen lenge etter forbudet mot den, selv etter at britene truet med å bombe byen om den ikke ble avskaffet, forklarer Baboo og leder meg ned i en trang kjeller under det som også tjener som herberge.
Den stillestående, svakt søtlige luften i den trange kjelleren tar strupetak på meg. Selv med bare oss to her inne er det trangt, med kun et frimerkestort vindu med gitter foran som luftinntak. Her skal slavehandlerne ha stuet opptil hundre mennesker sammen.
Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at de fortapte døde som fluer her nede.
Freddie Mercurys by
Lenkene er boltet ned i en murbenk som fungerte som en primitiv brisk, og det som kan se ut som kloremerker i veggene er en sterk påminnelse om menneskelig grusomhet – og den ufattelige tragedien som pågikk i årtier.
– De slavene som gjorde motstand ble naglet til brisken, forklarer Baboo.
– Ta meg ut herfra, ber jeg, og vi haster opp trappene, ut i den dirrende luften i skyggen av kirkespiret. Baboo rusler stoisk etter.
Etter et par minutter tar han meg videre i de buktende smågatene. Selv om skydekket sprekker opp og avslører en knall blå himmel hviler historiens dramatiske skygger sterkt over denne delen av byen.
BERØRER: De urovekkende skulpturene i skyggen av St. Josephs-katedralen, der øyas største slavemarked lå, er laget av den svenske kunstneren Clara Sörnäs. Alteret i katedralen er plassert der slavene i sin tid ble pisket.
RYSTENDE: De enkle lenkene i fangehullet der slavene ble holdt er nok til å ryste besøkende.
POPULÆRT MARKED: Forodhani Gardens er et populært møtested i havna både for lokalbefolkningen og besøkende.
STRANDBAR: Det finnes utallige vannhull langs strendene rundt Nungwi.
STRANDPARADIS: Det er god plass på stranda i Nungwi, som strekker seg kilometervis sørover fra nordspissen av Zanzibar.
HAVFISKE: Litt av dagens fangst i farvannene utenfor østsiden av Zanzibar.
TIL HAVS: Det er klart for en ny dag ute på havet for disse fiskerne fra landsbyen Nungwi.
SJØMAT: Daudi en ung og ivrig kokk på Seaview Resort rett på stranda like utenfor landsbyen Jambiani. Stedet serverer de lekreste sjøretter.
PENDLER: Masaien Taiko er fra Arusha i masaienes kjerneområde ikke langt fra Kilimanjaro på fastlandet. Han trives ute ved kysten, selv om han hovedsakelig er her for å arbeide.
SYKKELØY: Sykkelen er et populært fremkomstmiddel på Zanzibar, også i landsbyen Jambiani.
GODE RÅVARER: Når det gjelder middag går det mye i kokte grønnsaker og fisk.
KVELDSTUND: Solen bader havet i gull langs strendene på Zanzibars nordvestkyst.
STRANDPARADIS: Det er god plass på stranda i Nungwi, som strekker seg kilometervis sørover fra nordspissen av Zanzibar.
Previous
Next
GULL: – Nellik ble omtalt som Zanzibars gull, og øya var lenge verdens største og beste produsent, forteller guiden vår Taib.
Det har vært relativt fredelig på Zanzibar lenge nå. Øyas multikulturelle historie kommer til uttrykk over alt, som på restauranten Punjab Tandoori, der kristne, muslimer og hinduer sitter sammen i fordragelighet – et ganske uvanlig syn i andre deler av den muslimske verden. For Zanzibar er først og fremst muslimsk – og relativt ortodoks, og feiringen av Queen-vokalisten Freddie Mercurys 60-årsdag ble i sin tid avlyst etter påtrykk fra en øyas radikale, politiske grupper.
Mercury (Farokh Bulsara var døpenavnet), som ble født i Stone Town av foreldre knyttet til byens parsi-samfunn (av iransk herkomst), er likevel tilgodesett med en liten plakett utenfor huset til foreldrene, ikke langt fra slavemarkedet.
Noen navn skinner for sterkt til å bli begravd i historiens mørke.
Velduftende opplevelser
Nelliken kom til øya i 1818, og med Zanzibars perfekte klima for denslags vokste produksjonen kolossalt, får jeg dagen etter forklart av min ivrige guide Taib.
Farmen vi besøker ligger like nord for Stone Town, og er et populært stoppested for besøkende. Ellers er det få krydderplantasjer igjen. Produksjonen av nellikk, ingefær, pepper, kardemomme, kakao og en mengde andre krydderarter falt nemlig dramatisk ved utgangen av 1800-tallet, da andre, billigere og lettere tilgjengelige land kom på banen. I dag er det i stor grad bare minnene tilbake, i form av vakre, velluktende vekster på landsbygda, opprettholdt av turistindustrien.
For besøkende er opplevelsen av Zanzibar og ikke minst gamlebyen i Zanzibar et angrep på sanseapparatet; om du vandrer i de gamle basarhallene, gjennom de smale, labyrintiske arabiske kvartalene, langs de endeløse strendene på øst- eller vestsiden, eller tar en sundowner på terrassen i det lekre, post-koloniale Africa House Hotel.
Det beste er imidlertid å flanere gatelangs og mot ettermiddagen oppleve solnedgangen langs sjøpromenaden og Forodhani-hagene. Her ute ved havet, med en lett, kjølende bris i panna fra Det indiske hav, stimler lokale og turister sammen rundt de mobile gatekjøkkene, for å få i seg enkle, men velsmakende go’biter eller bare kline i tusmørket. Det er som om alle inntrykkene av Zanzibar smelter sammen med den synkende solen.
Chumbe Island utenfor Zanzibar by er et unikt dykkerparadis, en beskyttet naturperle som også egner seg utmerket til snorkling. Den flere ganger prisbelønte økoresorten har bare syv unike bungalower, og de er svært populære. Skal du unne deg noe helt ekstra er dette absolutt å anbefale.
When and how to go
Reisen dit
Vi reiste med Ethiopian Airlines, som flyr via Addis Ababa til Dar es Salaam.
Lufthansa, KLM/Air France og British Airways flyr til Dar es Salaam. Derfra er det en kort båtreise ut til Zanzibar.
Good to know
Zanzibar
MATHALL: Handelen i de kjente markedshallene i Creek Street har vært mer eller mindre uforandret siden britene oppførte de karakteristiske bygningene for mer enn 100 hundre år siden.
Zanzibar var beryktet for slavehandelen, og verdenskjent som Krydderøya. I mer enn 2000 år handlet den nå delvis autonome Unguja (det egentlige navnet på Zanzibar) med kjøpmenn fra Persia, Arabia og India. På 900-tallet inntok en stor gruppe persere fra Shiraz-regionen øya og blandet seg med de innfødte. På denne bakgrunnen oppsto ikke bare et nytt folk, men også et nytt språk, delvis hentet fra arabisk (swahili – sawahil på arabisk – betyr kyst), med bantuenes språk i bunnen.
Tidlig på 1500-tallet ankom portugiserne. De bygget Stone Town (i stein) som den står i dag, men hundre år senere var sultanen av Oman på plass og kastet europeerne på dør. Så viktig ble Zanzibar at sultan Said av Oman i 1840 flyttet hovedstaden til øya utenfor Øst-Afrika. Med på kjøpet fulgte flere av landets mektige arabere. De inntok sentrale posisjoner i Zanzibars øverste hierarki, og slik beseglet øyas skjebne i lang tid.
Slavehandelen tiltok, det samme gjorde handelen av elfenben fra Afrikas indre, og en rekke store ekspedisjoner som følge av Storbritannias etter hvert sterke interesse for Zanzibar hadde sitt startpunkt her. Dette var imperialismens tidsalder, og britene fikk etter hvert solid fotfeste i regionen. Sultanen fortsatte likevel ufortrødent videre med sitt forehavende, og i tillegg til slavehandelen skjøt dyrkingen av kryddernellik for alvor fart under hans regjeringstid på 1800-tallet.På det meste hadde han nærmere 50 store plantasjer spredt rundt på Zanzibar.
Med tiden avtok krydderhandelen, men sultanens tid var ikke over før Zanzibar ble innlemmet i Tanganyika, og de to sammen i 1964 ble til dagens Tanzania.
Du finner mer informasjon HER!
Sov og spis godt
THE ROCK: Den kjente restauranten på klippen ute i havet, beliggende ved landsbyen Pongwe på Zanzibars østkyst, er et populært utfluktsmål.
Sov godt: Velger du Stone Town er det en rekke alternativer,både billige og dyre. Flamingo Guest House er enkelt med en flott toppterrasse. Haven Guest Houseer backpackernes favoritt. Av de dyre kommer en ikke utenom Zanzibar Serena Inn.
Når det gjelder resorter har Hotel Mtoni Marine fine rom og bungalower på stranda, bare ti minutter med bil utenfor Stone Town. En halvtime i bil lengere nord ligger Seacliff Resort. På østsiden bodde vi på Neptune Pwani Resort. Begge holder høy kvalitet.
Spis godt: Det er flere bra restauranter i Stone Town og omegn. Best er de enkle stedene, som Punjab Tandoori, og Forodhani Gardens har en rekke gatekjøkken som serverer enkle, men velsmakende retter bestående av grillet fisk, kjøtt og mye, mye mer.
Ellers er maten på de finere hotellene å anbefale for den som har litt sensitiv mage, for eksempel Serena Inn og Africa House.
Den verdenskjente restauranten The Rock rett ved Michanwi Pingwe-stranda på øyas østside er spennende i seg selv med sin unike beliggenhet, og serverer i tillegg utmerket mat – til relativt stive priser.
Updated 14/02/2026
Bjørn Moholdt - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.
