På bybesøk verden rundt har jeg et fast gjøremål på «programmet». Det fører meg ofte til spennende og uventede steder utenom allfarvei.
Jeg er på ingen måte en nerd, selv om musikkanlegget er over gjennomsnittet. Jeg er heller ingen samler, og selv om jeg langt på vei er altetende vil mine nærmeste omtale musikksmaken min som relativt konservativ – og tilbakeskuende.
Det spiller mindre rolle – musikk er uansett et viktig element i tilværelsen min, som det er for de fleste av oss.
Lydspor til livet
Å flytte tar på, men er samtidig en fin måte å kvitte seg med ting på. Med årene er jeg blitt flinkere til det i hverdagen, men da jeg for snart 15 år sto overfor valget om å ta med kassene med vinyl til neste adresse var valget tilsynelatende enkelt. CD-plarene hadde for lengst fortrengt langspillplatene.
Det var en avgjørelse jeg senere har angret bittert på. Jeg tjente heller ikke de store slantene på salget. Platesamlingen hadde knapt noen verdi ut over selve lyttergleden.
Men så forandrer verden seg, og jeg innså gradvis at jeg savnet den gode, gamle platespilleren. Betydningen av omslaget, og «peisknitringen» som jeg på 80-tallet ved introduksjonen av CD-spilleren nærmest foraktet, ble med årene et hull i tilværelsen. Et par-tre tiår bøyd over platesamlinger i diverse butikker og hos venner er ikke noe som bare blir borte – det ligger der inne et sted som en årring i et tre.
Knitringen hadde på en måte manifestert seg som et slags lydspor til et levd liv, at verden og livet som sådan er som en velspilt LP-skive. Det er noe organisk over det som ikke slipper taket.
Enormt tilbud
«Jeg trodde jeg var ute, men ble dratt inn igjen» for å parafrasere en kjent mafiafilm, og etter et tiår uten var jeg tilbake i vinylfolden. Denne gang bestemte jeg meg for to ting: Unngå innkjøp av ny vinyl, og unngå skiver jeg tidligere hadde hatt.
Med unntak av et par glipptak (det må innrømmes av noen av dagens vinyl-innspillinger langt overgår utgavene fra 60- og 70-tallet) har jeg holdt meg til planen. I Oslo finnes det er par gode bruktbutikker, selv om de i noen tilfeller koster like mye som nyinnspillingene – og er i tvilsomt hold. I mindre byer er sjansen for å finne gull større, selv om det fortsatt er langt mellom butikkene.
Men den mest interessante og ikke minst givende effekten av min «vinyl revival» er aha-opplevelser jeg har opplevd på reise. Ganske tidlig i denne «vinylfase 2» oppdaget jeg at det ikke bare er i Norge interessen for langspillplatene er voksende.
Også i byer som New York, London, Belfast, Helsinki og Göteborg finnes det et enormt tilbud av vinyl. For en måned siden var jeg i sistnevnte, og opplevde et tilbud som langt overgår det jeg finner i Oslo.
Felles referanse
Jeg slo inn «vinyl» i appen på mobilen, og vips dukket det opp minst fem adresser. Tre-fire av dem var å finne i samme gate. Tilfeldigvis var jeg i den koselige bydelen Haga – en populært stopp også for nordmenn på tur til Göteborg, men de færreste krysser Linnégatane som ligger i Hagas vestlige begrensning.
Og der ligger det ikke bare tre veldig gode vinylbutikker, men også en rekke koselige kafeer, barer og småbutikker. Andra Långgatan er et funn.
Denne noe uventede oppdagelsen på vei til en platebutikk er ingen ny erfaring. Med årene har jeg gjort det til et slags modus operandi når anledningen byr seg å søke opp slike bruktbutikker. Og det er ikke bare på grunn av musikken. Her jobber også entusiastene, som har stor forståelse for strøket de opererer i, de er gjerne litt sære og fargerike, og ofte svært sosiale.
Nylig havnet jeg i et smug i Nice på den franske rivieraen, og fyren jeg kom i snakk med (fant en relativt sjelden innspilling av Keith Jarrett/Jan Garbarek der) holdt åpent for min skyld langt ut over stengetid.
Vi hadde et felles referansepunkt, smuget lå i et trivelig strøk i gamlebyen, og det ramlet stadig inn folk.
At slikt skjer er mer regelen enn unntaket. Det krever litt av deg, du må ta kontakt, men det er likevel en lav terskel å forsere, for har du en referanse til en artist eller innspilling er det alltid noe å snakke om.
Husk at du kan godt bruke andre interesser som drar deg bort fra de opptråkkede stiene, om det er garn, nips, møbler eller vintage-klær. Du vil ikke angre, og det trenger ikke koste skjorta.
Selv om det i mitt tilfelle etter hvert har gjort det. ©
