I nesten to tiår har EU-kommisjonen vært låst i en juridisk dragkamp med Italia om praksisen med strandkonsesjoner, og anklaget landet for manglende åpenhet og brudd på konkurranseregler.
Store variasjoner
På sterkeste har Italienske myndigheter, fra venstre til høyre, motarbeidet EU-direktiver som krever konkurranseutsetting, og fortsatt med strandkonsesjoner uten åpne prosedyrer.
Etter den siste forlengelsen godkjent av den høyreekstreme regjeringen til Giorgia Meloni til slutten av året, har Roma nå gått tom for alternativer og vil bli tvunget til å overholde EUs regler fra tidlig i 2025.
– Vi er i en fase av total usikkerhet, sier Susanna Barbadoro, tredje generasjon eier av en strandkonsesjon i Ostia, en populært standby nær Roma, til nyhetstjenesten AP.
Strandkonsesjoner har i flere tiår gått i arv fra generasjon til generasjon, og skapt det kritikere anser for å være et slags monopol, og ikke minst et symbol på Italias motstand mot økonomiske reformer.
Kostnadene for besøkende på de ulike klubbene med strandstoler varierer langs den italienske kysten. De kan gå fra 25 euro (nærmere 300 kroner) for å leie to sjeselonger og en parasoll for dagen op et gjennomsnitlig etablissement, til flere tusen kroner på fancy feriesteder som Capri eller Puglias Salento.
Gode kår
Driverne klager over at de har gjort store investeringer for å gjøre de etablissementene sine attraktive ikke minst for stamkunder og ber nå om kompensasjon.
Niende august streiket Barbadoro og hundrevis av andre (kun symbolsk i to timer) for å bli hørt av myndighetene.
– Vi ber om at operatører som har vært i denne bransjen i årevis opprettholder en fortrinnsrett (i anbudene) eller mottar en slags kompensasjon om de ikke når opp, sier hun.
Økonomer mener på sin side at eiere av strandkonsesjoner lenge har utnyttet sitt privilegium, og gjennom årene bare gitt en liten del av inntektene til den italienske staten.
Ifølge myndighetene mottok den italienske staten fra 2016 til 2020 rundt 97 millioner euro (nærmere 1,2 millarder kroner) i året fra landets 12 166 strandkonsesjoner.
Det betyr at med en gjennomsnittlig omsetning anslått til 260 000 euro (ca. tre millioner kroner), har disse virksomhetene kun betalt rundt 90 000 kroner i året for sine konsesjoner.
– Konkurranse vil være til fordel for alle, spesielt på dette området hvor vi ikke snakker om private eiendommer, men om offentlig eiendom som disse virksomhetene får nesten gratis, sier økonom Pietro Paganini til AP.
Paganini mener alle italienske regjeringer i årevis har beskyttet eierne av strandkonsesjoner, fordi de utgjør viktige valgstemmer.
50/50
I fjor leverte Meloni-regjeringen en kartleggingsrapport til Brussel i et siste forsøk på å rettferdiggjøre sin manglende overholdelse av det såkalte Bolkestein-direktivet, godkjent i 2006 for å sikre mer konkurranse i flere sektorer.
I følge dataene som er oppgitt er bare 33 prosent av den italienske kystlinjen underlagt konsesjon, noe som ifølge rapporten tyder på at det ikke er noen «knapphet på strandressurser» og derfor ikke behov for konkurransedyktige anbud slik det kreves av EU-reglene.
EU-representanter har imidlertid påpekt at kartleggingen på totalt 11 000 kilometer kystlinje også inkluderer områder som aldri ville kvalifisert for konsesjon.
Medlemmer av «Mare Libero» (fritt hav) – en forening som siden 2019 har organisert protester for å gjenvinne ledig plass på italienske strender – håper at innføringen av nye regler i anbudsprosessen også bidrar til å garantere strandgjengere tilstrekkelig med fri tilgang.
– Den italienske staten må gjenopprette flere gratis strender, som må være minst 50 prosent, mens de resterende 50 prosent er underlagt konsesjon, konkluderer Roberto del Bove, koordinator for Mare Libero for den sentrale Lazio-regionen. ©
