Solen er intens og visker ut fargeprakten rundt oss. Sommeren er på vei, og kafeene i den sørmoraviske grensebyen Znojmo har våknet til liv. Tsjekkerne tar seg gjerne god tid på utestedene, før de trekker inn i kontorbygningene som omkranser dem.

Der kan det fort bli vel varmt når solen står på som nå, men de færreste  gjør som de gjorde før i tiden for å kjøle seg ned:

Går under jorden.

Spøkelser 

For under sentrum av Znojmo – som et svalt gufs fra en annen tid – snor det seg et enormt nettverk av huler i alle retninger. Et tilsynelatende virvar av fluktveier, men disse «veiene» i undergrunnen hadde en langt større nytteverdi enn det som umiddelbart slår oss

– De tjente først og fremst som forråd for husholdningen over dem, er guidens prosaiske forklaring.

UNDER JORDEN: I de flere titalls kilometer meter huleganger var det flere steder gjort god plass til hele familier.

Hun har tatt oss med ned under jorden, der ravgule lyspunkter i taket viser vei innover den tilsynelatende uendelige labyrinten.

Vår første innskytelse er at tunnelene lik dem vi er blitt kjent med fra Gaza tjente som skjulested i krigstid. I middelalderen var det sentrale Europa preget av en rekke konflikter. Folk var alltid beredte, og tok sine forholdsregler.

Men det var slett ikke hovedmotivasjonen for å bygge de intrikate, nesten tre mil lange hulegangene under Znojmos gamleby. De ofte trange korridorene fordelt lagvis i opptil fire etasjer ender noen ganger opp i det som kan minne om en enkel bolig – med ildsted og små brisker.

– Disse gangene var primært varelagre, sier guiden på spørsmålet om bruken og hvorfor i all verden man brukte så mye krefter på å hogge ut gangveiene.

– Mange hadde dyrene sine her nede, og noen drev  til og med med fiskeoppdrett.

Joda, de kunne også brukes i krig om nødvendig, men det var ikke den viktigste funksjonen.
Det var rett og slett en måte å utvide boligen på overflaten på, og ikke minst sørge for stabilt svale forhold for all maten som ble produsert i et av de mest fruktbare regionene i Europa.

– De utgjorde nesten 55 000 kvadratmeter, hogget ut av knallhard stein, sier guiden – tydelig imponert over sine forfedres anstrengelser.

Som i en film

Siden har anekdotene om hulene antatt dimensjoner som ikke nødvendigvis er sannferdige. En av dem er at fienden stakk når de så det kom røyk fra husene (som kom fra hulene i undergrunnen), selv om det ikke var mennesker der.

– De trodde spøkelser sto bak, og turte ikke gå inn, sier guiden med et skjelmsk smil.