Dette er den beste tiden, nærmest sukker Antonios Zygouris.

I begynnelsen av oktober varmer sola fortsatt, men den er ikke lenger så intens som et par måneder tidligere.

VINKJELLER: I kjelleren under den koselige restauranten Castello har Alexios Zygouris en vinkjeller der han mer enn gjerne inviterer til smaking, av lokale og andre viner han synes det er verdt å servere.

Tempoet er også skrudd ned et par hakk, selv om hotelleieren og hans bror Alexios fortsatt ikke tar kvelden før siste gjest har forlatt spisestedet sistnevnte driver i sentrum av Parga. 

Denne artikkelen sto første gang på trykk i Kapital Reise!

Om et par uker har de siste besøkende for sesongen tatt flyet hjem. Det er litt godt, men også vemodig, synes Antonis.

– Arbeidet og de som velger å besøke Parga er en del av oss, som en legemsdel, sier mannen med det milde oppsynet og det vennlige smilet.

En sinnbilde av gresk gjestfrihet.

Inn i fjellene

Grekernes lyse sinn og innstilling til livet er en viktig årsak til at hundretusenvis av nordmenn drar til denne delen av Middelhavet, om det er til Parga på fastlandet der vi befinner oss, eller ut til de mange og strålende øyene i Egeerhavet.

Parga har vært et populært feriested i mange tiår. Det skyldes flere ting, men trolig mest fordi dette var en by med en sterk kystkultur lenge før turistene ankom. Som de fleste andre slike samfunn – og ikke ulikt kysten i Norge – har innbyggerne her drevet med vekselbruk. De fisket når de kunne, hadde litt husdyr å hanskes med, dyrket sine grønnsaker, vindruer og oliven –  og i kalde perioder holdt de på med håndverk.

Det var alltid noe som skulle repareres eller tilrettelegges. 

Antonios og familien hans er et eksempel på utviklingen Parga – og for den del Hellas – har vært gjennom. Virksomheten han driver med sine fire andre brødre har aner tilbake til 1865. Da dro oldefaren ned fra Soulifjellene og ut til kysten. 

Kanskje var han lei et marginalt liv som gjeter i innlandet, for verken han eller de mange tusener som bodde i de nærmest utilgjengelige fjellene hadde havnet der frivillig. Som i mange andre slike områder i Hellas var det de muslimske osmanerne som drev de ortodokse grekerne fra byene – inn i for dem ukjent terreng.

Mange også ut av landet.