En mild førsommervind fra øst møter oss idet bilen bryter ut av skogen og vi nærmer oss landtungen som leder ut til fyret. Solen skinner fra en skyfri, metallikblå himmel, og det virker fristende å bare hoppe ut av bilen, rive av seg klærne og stupe ut i havet. Men selv nå midt i juni er det som om naturen holder litt igjen. 

– Bi litt, sommeren er straks her, er det som om vinden hvisker.

HISTORISK SLOTT: Norge var en del av Kalmarunionen, som tok utgangspunkt i byen Kalmar og slottet ved samme navn rett vis a vis Öland. Her skjer det mye i løpet av sommeren. Blant annet kan barna opptre som riddere inne i borggården.

På strendene bortenfor kaster likevel både små og store barn seg ut i sjøen, men der blir de ikke lenge. De fleste styrter fort inn på land igjen, med klaprende tenner og kuldegysende, bleke kropper.

Det sies at en ekte ölending ikke bader før mot slutten av september. Barna jeg passerer må komme et annet sted fra.

Alveøya

Scenen kunne vært hentet ut av Johan Theorins populære krimbøker om den svenske ferieøya Öland. Den forteller om lutter idyll. Under overflaten er det likevel alltid noe som truer, noe foruroligende og illevarslende. Bøkene har en dirrende atmosfære, som ofte står i grell kontrast til de fredsommelige omgivelsene.

Folk fortsetter likevel å reise hit, ikke minst for å ta inn over seg de vakre naturområdene forfatteren beskriver så inngående. Theorins trilogi fra øya har fått en stor tilhengerskare, også i Norge. Mange reiser til Öland nettopp for å se det han beskriver, en ikke helt tilsiktet bieffekt.

– Jeg skriver ikke disse bøkene for å være turistambassadør for Öland. Tvert imot synes jeg det er alt for mange turister her, har Theorin blant annet uttalt.

Mange som ham ønsker å beholde ferieidyllen for seg selv.