Støvskyen stiger sakte til værs over åsryggen, der et knippe ryttere står i silhuett mot den isblå himmelen. Luften er frisk og klar, og varmen stiger raskt. Vi nærmer oss slutten av september, og før morgenen er omme har temperaturen nådd nærmere 30 varmegrader.

COWBOY: På vei mot flaten der bisonen er.

Ut av støvskyen kommer plutselig en bølge av sort muskelmasse dundrende. Hundrevis av bøffel er på vei ned åssiden så bakken vibrerer. Bak dem jager ryttere, som smeller sine digre pisker i oksehud over ørene på dyrene og får dem til å anstrenge seg ytterligere i varmen. Tunga henger stivt ut av kjeften på bisonen, og øynene deres er sperret opp som de var gale.

– Hookah hey*, hører jeg i det fjerne. Det er nesten som et varsel, som et 135 år gammelt ekko fra det året den store hestekulturen på Prærien gikk døden i møte på de endeløse slettene vest for Mississippi – og sivilisasjonen. Sommeren 1876, ved den ellers unnselige Little Bighorn-elven, ga urfolket som hadde regjert her i mer enn 10 000 år den hvite mann et siste stikk.

Få år senere var det hele over.

Bøffelflokkens buldrende panikkløp inn i innhegningen kan kanskje ses som et dystert symbol på undergangen. Samtidig bærer det hele i seg et håp for fremtiden.

Holder seg ung

Hver høst, når bladene på trærne «snur», feirer delstaten Sør-Dakota seg selv ved å arrangere det såkalte Buffalo Roundup. Formålet er enkelt: Å sørge for at gresslettene i naturparken Custer State Park klarer å opprettholde bøffelflokken på rundt ettusen dyr gjennom vinteren. Denne høstdagen, som de 46 foregående årene, sørger frivillige for å samle dyrene i innhegninger. Overskuddet av bison, rundt 300 i tallet, blir auksjonert bort. Inntektene går tilbake til driften av parken.

Rundt 14 000 mennesker har møtt opp for å overvære innsamlingen av dyrene. Det hele bærer preg av en feiring, av Det ville vesten, av cowboy- og hestekulturen på de store viddene i Midt-Vesten – og at sommeren er på hell.

Det er stor rift om å få være med i inndrivingen av dyrene, og folk kommer langveisfra. Larry Thompson fra Lame Deer i Montana er her med sine barn og barnebarn. Etter over 20 år i roundupen er han en av veteranene. Nykommere velges ut ved loddtrekning. Av rundt hundre søkere får 20 være med i drevet i tillegg til de faste, erfarne rytterne, som Larry.

Bøffelflokkens buldrende panikkløp inn i innhengningen kan ses som et dystert symbol på undergangen.

– Dette holder meg ung, sier veteranen mens hesten hans stadig er bortom og napper ham forsiktig i skulderen.

Etter et langt yrkesliv er hestehold blitt en fulltidsbeskjeftigelse. Det er også noe som binder familien sammen. Dyrene steller han sammmen med barnebarna. Jobben hans i selve roundupen er å ta seg av dem som eventuelt blir skadet i drevet. I dag hadde han heldigvis ingenting å gjøre, bare nøt det vakre været og samholdet blant rytterne.

– Bisonen kan plutselig angripe, det gjelder å følge dyrenes minste bevegelse, forklarer Larry og stryker hesten 23 over mulen. Navnet samsvarer med alderen på hesten, som er spesielt trent for oppgaven.

– Det er ikke alle hester som egner seg til dette, forklarer han, og lener seg tilbake mot hestevognen. Nedenfor oss samler tilskuerne seg rundt innhegningene der bisonen senere på dagen skal velges ut og auksjoneres bort. Noen dyr havner i avl, andre på slakterbenken. Resten slippes ut på prærien igjen.

Myten blir til

Custer State Park ligger i utkanten av det myteomspunne fjellområdet Black Hills, i den sørøstlige begrensningen mot Badlands og Pine Ridge-reservatet. Da lakotaene kom hit første gangen fra vest, etter å ha drevet ut både kiowa-, cheyenne-, og pawnee-indianerne, navnga de fjellene Pahá Sápa (svarte fjell), fordi de så svarte ut på avstand.

Sammenlignet med det karrige slettelandskapet øst og vest for Black Hills er fjellkjeden en oase av mangfold, av vakre daler, frodige skoger, krystallklare elver og innsjøer. Her fant lakotaene et naturlig forråd og et tilfluktssted både fra præriens intense sommerhete og de isende vindene vinterstid.