Ville vesten
 er litt som før

Idyllen varte lenge, inntil «den hvite mann» kom. I 1868 signerte lakotaene og den amerikanske regjeringen riktignok Fort Laramie-avtalen, som skulle sikre at fjellområdet havnet i lakotaenes eie til evig tid. Seks år senere startet imidlertid det store amerikanske gullrushet i fjellene, og området ble oversvømt av gullgravere og andre lykkejegere. Høvdingene Crazy Horse og Sitting Bull nektet å selge, og der står saken ennå. Den største indianske kampsaken om landrettigheter i USA er fremdeles uløst, og en verkebyll i forholdet mellom landets urfolk og myndighetene.

Slaget ved Little Bighorn i Montana, mellom urfolket og det amerikanske 7. kavaleri under ledelse av general Custer i juni 1876, var et resultatet av konflikten som oppsto i kjølvannet av gullrushet. Indianernes overveldende seier til tross, slaget ble et vendepunkt i deres disfavør, et påskudd for å intensivere kampen mot dem.

Ekthet er et relativt begrep i USA. Selv en slående vakker natur som den jeg finner i det indre av Black Hills er ofte i seg selv ikke nok.

Gullrushet oppsto i en tid før området offisielt var en del av USA. Føderale lover gjaldt ikke så langt vest. Det var slik, i skjæringspunktet mellom konflikten med urfolket, gullrushet, flommen av nybyggere og mangelen på lov og orden, at myten om Det ville vesten oppsto, der det var den sterkestes rett som gjaldt, og som definerte loven.

Til disse lovløse områdene kom også journalister og forfatteren fra den amerikanske østkysten, og de var ikke fremmed for å pynte litt på sannheten. Slik ble den klassiske westernhelten skapt, fra Dodge City til Deadwood, fra Tom Mix, til Morgan Kane.

Og mytene lever fortsatt, ingen steder så sterkt som nettopp i byen Deadwood.

Deadwood gjenoppstått

George Armstrong Custer var visstnok den første som slo leir i Deadwood. Under dekke av andre oppgaver hadde generalen fått i oppdrag å undersøke ryktene om gullfunn i området. Da flere av hans soldater kunne bekrefte at det var hold i dem var gullrushet i gang, i et område som da var lovt bort til indianerne.

En strøm av lykkejegere – voldsmenn, gullgravere, prostituerte og gamblere – strømmet inn i fjellene, og de fleste slo seg ned i den gjørmete brakkebyen Deadwood. Tv-serien med samme navn gir en inngående og etter sigende troverdig beskrivelse av forholdene i byen og menneskene der. Den har også bidratt til en omfattende markedsføring av byen, i den grad at den virkelige Deadwood blekner sammenlignet med fiksjonen.

Tv-serien beskriver for øvrig også overgangen fra en primitiv urtilstand til sivilisasjonen nærmest utifra et darwinistisk perspektiv. Det er en fascinerende historie, som du knapt ser sporene av i dagens versjon av byen.

Deadwood har gjenoppstått opptil flere ganger. Første gang etter brannen i 1879, som utraderte byen. Den ble deretter gjenoppbygd i murstein, som en mer tradisjonell by med ordentlige fortau og staselige hotellbygg. Men da gullet tok slutt startet en hundre år lang nedtur. Som så mange andre byer i Midt-Vesten var den blitt en spøkelsesby, men i 1989 ble gambling tillatt. Pengestrømmen som fulgte i kasinodriftens kjølvann gjorde det mulig å restaurere gamlebyen, og de mer enn åtti ulike spillehallene gir i dag arbeid til alle som vil. Du kan spille til alle døgnets tider, og mange gjør det. Av den grunn har Deadwood neppe sett bedre ut enn den gjør i dag.

– Deadwood er en av plassene der det som er ekte ser enda falskere ut enn det falske, skriver forfatteren Morten Strøksnes om møtet med myten og virkeligheten i sin reportasjebok Rett vest.

Om han sikter til den noe underlige gjenskapelsen av Wild Bill Hickoks endelikt i Nuttal & Manns Saloon No. 10, eller skuespillerne som svinger sine revolvere i hovedgaten til besøkendes forlystelse, sier han ikke noe om.

Han overlater det til dem som velger å reise dit.

Galskapens monument

Ekthet er et relativt begrep i USA. Selv en slående vakker natur som den jeg finner i det indre av Black Hills er ofte i seg selv ikke nok. De fire ansiktene meislet inn i Mount Rushmores granittstein ved hjelp av dynamitt og trykkluftbor ligger i et av USAs flotteste naturområder. Likevel valgte man å markere USAs 150 år som selvstendig nasjon og «demokratiets fyrtårn» ved å  tukle med Vår herres skaperverk – å hogge profilen til fire av landets gjennom historien mest markante presidenter inn i fjellet.

Washington, Jefferson, (Theodore) Roosevelt og Lincoln speider over Black Hills som demokratiets tause voktere, og det er noe feiende flott ved denne hyllesten, selv om de fire stikker som torner i øyet på den evige feiden rundt fjellene.

Derfor – som en motvekt til det omstridte inngrepet i indianernes hellige fjellkjede – fikk en gruppe lakota-høvdinger med Henrik Standing Bear i spissen i 1929 ideen til et monument av et helt annet format. Ren galskap, hevdet mange, men så skulle det da også utmeisles til minne om lakota-indianernes fremste historiske skikkelse, med det passende navnet Crazy Horse. Som eksekutør falt valget på polsk-amerikaneren Korcyak Ziolkowski (1908-1982), som hadde arbeidet sammen med hovedmannen bak Mount Rushmore, dansken Gutzon Borlun.

Det er bibelske proposjoner over Crazy Horse-monumentet. Arbeidene i Thunderhead-fjellet vel 25 km sørvest for Mount Rushmore, som startet i 1948, har fortsatt ikke kommet lenger enn til hodet. Motivet baserer seg på myten om et møte mellom Crazy Horse og en pelsjeger. Da sistnevnte spurt høvdingen om hvor han opprinnelig kom fra, skal Crazy Horse ha pekt mot øst og ytrert de velvalgte ordene «Jeg kommer fra der mine døde ligger begravet».

– Korcyak meislet ikke bare ut et monument, men et helt liv – ja han staket ut kursen for flere generasjoner av oss med dette galskapens prosjekt, innrømmet enken Ruth, da vi traff henne utenfor opplevelsessenteret Crazy Horse Memorial. Noen måneder senere døde hun, etter et langt liv i skyggen av Crazy Horse.