Jeg våkner som regel av smerter i kroppen.
Nils Per Sara drar skinnlua ekstra hardt ned over ørene idet han forlater gompien for å sjekke ut reinen. I hælene følger sønnen Joar Heandarat og niesen Sara Emilie. De har vært med på dette siden de var i stand til å stabbe rundt på egne bein.
Barna har bokstavelig talt fått reingjeting inn med morsmelka.
Mange historier
Vi befinner oss noen mil nordvest for nordlysbyen Alta, i utkanten av Finnmarksvidda et sted mellom Rafsbotn og Stabbursdalen nasjonalpark. Det er mot slutten av april, og reinflokken Nils Per skal følge til sommerbeitet på Seiland et par dagsmarsjer mot nord har vært i bevegelse i vel en uke. Nå hviler de ut på den raskt smeltende snøen.
– Dette føret er tøft for både mann og rein, sier Nils Per og går rolig bort til de bare rabbene der de to yngste reingjeterne raskt er i gang med å fordele pelletsfór.
– De trenger litt ekstra energi, mener Nils Per.
De bare flekkene er allerede beitet helt ned til den tynne jordsålen.
Reindrift er fortsatt folkegruppens viktigste kulturbærer…
Nils Per og kompisen Nils Isak Sara har fulgt flokken på hver sin snøscooter i vel en uke nå, det foretrukne transportmiddelet for reindriftssamene siden midten av 1960-tallet, da mekaniseringen av næringen for alvor skjøt fart. Nå klarer de seg ikke uten. Den gang samene fulgte flokken i pulk bak en sterk trekkrein er et fjernt, men slett ikke falmet minne.
Til det står tradisjonene for sterkt. Reindrift er fortsatt folkegruppens viktigste kulturbærer, i tillegg til språket, og du blir fort kjent med historien deres om du som oss deler noen timer eller dager med dem på fjellet. Ofte over en kopp kaffe og litt tørket reinkjøtt.