Nilen er opphavet til oldtidens – og dagens Egypt. Det var takket være den at det vokste frem en omfattende sivilisasjon som skulle vare i 3500 år – en forbausende stabil periode som frembragte faraoene og byggverkene som fortsetter å egge fantasien.
Som i en drøm
Siden tidenes morgen har felukken vært en viktig motor i utviklingen av kulturene langs Nilen. Det er den fortsatt. Felukk er arabisk og betyr «skip». Fartøyet er lite nok til at én person kan håndtere det alene, og stort nok til å romme betydelig last – eller et tyvetall mennesker.
– At den fortsatt er nyttig gjør at de er dyre å anskaffe, forklarer kaptein Hasanin Ahmed Ahmed meg gjennom tolken han har tatt med på turen.
Når ordvekslingen faller befinner vi oss ute på Nilen, i hjertet av Kairo, og det er knapt et vindpust å oppdrive. Tidligere på dagen fikk vi «haik» med en motorbåt, som halte oss noen kilometere oppover elven. Etter en halvtime hektet han oss av.
Lenge så det ut til at det ikke ble noe av turen på «alle elvers mor».
– Det er ikke sjans i dag, insisterte Ahmed da jeg forsøkte å forhandle meg frem til en avtale.
Lyset var nærmest perfekt, jeg kunne se milevis avsted i en by notorisk kjent for smogen sin. Den synkende solen kastet et gullaktig slør over de imponerende bygningene langs hovedgaten der Nilen markerer bygrensen mellom Giza og Kairo.
I det fjerne – synlig fra høyhusene over oss – svevde de mektige pyramidene i gullskimmeret.
Viktig for handelen
Nilen og kulturene rundt er mange reisendes – og fotografers – våte drøm. Jeg måtte bare komme meg ut på elven, men så var det dette problemet at det ikke var vind å oppdrive.
Redningen ble motorbåten som tilfeldigvis skulle oppover elven. Mot noen slanter slepte den oss etter seg, for Hasanins felukk har ingen motor, bare et par årer og et slitent seil.
Nilen løper saktere jo nærmere munningen du kommer. Det passer oss utmerket når vi lar naturkreftene dra oss avgårde. Alt Ahmed trenger å gjøre er å manøvrere båten litt med roret, i samspill med en åre han behersker på mesterlig vis.
– Selv om mange av disse båtene er flere hundre år gamle er de fremdeles viktige for handelen på elven, insisterer han gjennom tolken – et av de mange barnebarna som befinner seg i kretsen rundt ham.
Idag tjener den aldrende Ahmed til livets opphold med å frakte besøkende ut på floden. Motorisert og landbasert ferdsel tar mer og mer over den tradisjonelle handelstrafikken, men det blir ikke færre felukker av den grunn.
– Turistene elsker dem nemlig, som en ung mann sa det. Han møtte vi noen kvelder senere i Aswan, flere dagsreiser i båt sør i landet.
Han drev og malte på farkosten sin, stolt som en hane over å være i besittelse av et slikt praktfullt «skip».
– Bli med ut i morgen da vel, da blir det fest, ropte han etter oss da vi tok fergen over Nilen til hotellet på den andre siden.
Vi nikket bekreftende. Det skulle vise seg å bli til nok en minnerik kveldstur på den sagnomsuste elven.
Enormt flyttelass
Den rolige, nærmest zen-lignende reisen på elven gjennom sentrum av Kairo står i sterk kontrast til livet inne på bredden. Langs «corniche», veien som følger den østlige elvebredden i nordsør-retningen, har folk begynt å komme ut i gatene. Solen er nå bare en rødme i det fjerne, og kveldsbrisen som ofte stryker over elven er forfriskende.
Kairo er enorm der den sprer seg ut fra begge sider av Nilen og på flere av øyene som følger elveløpet. Ingen vet helt sikkert hvor mange millioner som faktisk bor her, til det er innflyttingen alt for kaotisk.
– 35 millioner minst, mener Khalid, som jeg møter dagen etter inne i menneskemylderet ved den kjente Tahrirplassen ikke langt unna det enda mer kjente egyptiske museet i «downtown» Kairo.
Det egyptiske museet er landets mest besøkte attraksjon, det mest omfattende og innholdsrike i sitt slag, og skal etter planen flytte til like ved pyramidene i Giza. Det ble bygget i 1902, men har for lengst vokst seg ut av lokalene.
